Kunnskapssenteret – og havresekken

Kronikk: Jan Ivar Røssberg, psykiater, Ph.D., overlege, forsker og professor
Jørgen G. Bramness, psykiater, dr.med., seniorforsker og professor

FOLKEHELSEINSTITUTTET gir råd gjennom kunnskapsoppsummeringer gjort av Kunnskapssenteret for helsetjenesten. Oppsummeringene har stor gjennomslagskraft. Derfor er det viktig at de har høy kvalitet og bidrar til bedre helsetjeneste. Mye må forbedres dersom Kunnskapssenteret (FHI) skal oppfylle sin oppgave på en god måte.

HVA KAN BESVARES? Tenk deg at du skal gjøre en kunnskapsoppsummering om en livsviktig medisin. Studier har vist at den er effektiv i to år. Den gir mindre symptomer og bedre funksjon og livskvalitet. Hva med virkningen ut over to år? Er legemiddelet effektivt? Eller kanskje farlig?

Du kan ikke gjennomføres randomiserte kontrollerte forsøk (RCT-er) i tre år på en medisin du vet virker i to. Det ville ha vært uetisk. Her må du bruke observasjonelle data og følge brukere over tid. Slike studier har svakheter, men skal du overse dem eller si at de tross alt er en kilde til kunnskap?

Sagt på en annen måte: Dersom du ikke er villig til å se på annet enn den beste forskningen (RCT-er), burde du heller ha sagt at spørsmålet ikke kan besvares med din metode?

HVORDAN KONKLUDERE? Men om du velger å påta deg oppgaven, hva blir svaret? At «vi har ikke kunnskap (av høy kvalitet) om virkningen av medisinen ut over to år»? Dette er jo riktig fra ditt ståsted. Men noen vil tolke det dithen at medikamentet er farlig å bruke lenger enn to år. Dette er selvfølgelig en stor misforståelse. Selv om vi er mer usikre på virkninger og bivirkninger etter lang tid, vet vi jo noe.

Skal Kunnskapssenteret ta ansvar for slike tolkninger? Må ikke ansvaret ligge hos leseren? Vi vil hevde at Kunnskapssenteret, med sin kunnskapsoppsummering, ikke burde påta seg oppgaver som med stor sannsynlighet ikke kan besvares og hvor resultatet vil bli brukt (fag)politisk.

FAGFELLE ELLER GISSEL? Fagfellevurdering er en ordning i vitenskapelige tidsskrifter for å sikre kvalitet på forskning.

Resultatene og fremstillingen gjennomgås av eksperter i feltet, man får kritikk som må besvares. Blir kritikken godt nok imøtekommet, kan redaktøren godkjenne publisering. Denne prosessen kan enten være lukket eller åpen. Når den er lukket, er fagfellevurderingene anonymisert. Ved en åpen prosess er både fagfellenes navn og deres kommentarer åpne.

BUKKEN TIL HAVRESEKKEN. Etter at Kunnskapssenteret bestemte at det ble for tungt å ha med klinikere og brukere i arbeidet med oppsummeringer, valgte de å innføre høringsrunder med fagfeller. Men:
• Det er ikke en fagfellevurdering som skjer: Vi er fagfolkene på innhold, de på metode: Eksperter på hvert sitt felt, ikke på det samme, som er vanlig.
• Kunnskapssenteret svarer på de innvendinger som kommer. Hvordan de tenker rundt innvendingene, er skjult.
• Det er ingen redaktør som kan avgjøre om fagfellenes innvendinger er godt nok besvart. Kunnskapssenteret er både utøver og dommer – både bukk og havresekk – og endelig publisering skjer etter eget forgodtbefinnende.
• Prosessen er en merkelig hybrid mellom lukket og åpen: Fagfellene navngis, men hva vi har sagt og ment, er lukket. Det kan virke som om vi har godkjent det som står, men det har vi slett ikke. Vi har kommet med mange innvendinger som leseren aldri får se. De får heller aldri se hvordan dette har påvirket rapporten. Dette er en slags faglig gisselsituasjon.

URYDDIG PROSESS. Nå står vi som fagfeller på en rapport vi ikke vedkjenner oss. Det ikke å involvere fagpersoner – men heller å ha dem i en høringsrunde – letter nok prosessen, men resultatet blir betraktelig dårligere. Som fagfeller har vi hatt en rekke kritiske kommentarer som det i liten grad er tatt hensyn til. Tror vi da. I denne lukkede prosessen har vi hatt lite kommunikasjon med Kunnskapssenteret.

Et siste lite poeng understreker poenget med en uryddig prosess og en følelse av å være gissel. Kunnskapssenteret har tydeligvis en politikk med å levere ut epostutvekslingen. Vi var ikke informert på forhånd om at dette kunne skje – og heller ikke informert om at det hadde skjedd.

Vi ble derfor ganske overrasket da ting vi hadde skrevet til Kunnskapssenteret, var blitt spredd i sosiale medier. Vi kan love at her var alle nyanser i forståelsen av Kunnskapssenterets konklusjon borte.

REVIDER PROSESSEN! Kunnskapssenteret må ikke ta på seg oppdrag som i utgangspunktet er umulig å besvare.

De må skjønne at noen konklusjoner ikke er rent vitenskapelige, men også har (fag)politiske konnotasjoner.

De bør revidere fagfelleprosessen slik at den blir ryddig og redelig. Ingen av disse tingene synes å være oppfylt i dag.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 18/2018