Maktapparatets språk

Kronikk: Sven Richard Haugvik, spesialist i allmennmedisin, fastlege i Larvik og lektor ved Universitetet i Oslo (UiO)

GEORGE ORWELL beskriver mange varianter av symbolsk vold i romanen «1984». Der bekjemper man ikke en motstander, man bemektiger seg bare hennes tanker. Nytalen er et aktuelt eksempel på vold mot språklige uttrykksmidler. Slik symbolsk vold skjer frivillig hos de ukritiske, men skaper et samfunn av mennesker med bøyde nakker. De tappes for krefter til å yte motstand.

Når fastlegeordningen ikke lenger har andre uttrykksformer til rådighet enn dem den har felles med styresmaktene, er vi beseiret. Legeforeningen (Dnlf) ble avvæpnet av KS med at «Det krever også mer enn penger alene». Rett etter kom den politiske opposisjonen med sin versjon av samme hyperaktuelle utsagn.

Les også: Hvorfor gikk det så galt?

FORVIRRING. Språkvolden ved bruddet i Normaltariff-forhandlingene handler om forståelsen av 180 millioner kroner i avstand mellom krav og tilbud. Staten mener at gapet skal fylles med mer dugnad fra fastlegeordningen. Stortinget innførte Samhandlingsreformen. Manglende gehør for konsekvensene, nemlig økt uhelse, parkerte håp om helseministerens tillit. Det var nesten analogt til «sykehus mot stat» under Spekter-striden.

Forskjellen er at fastlegen ikke har streikerett, og at sykehusstreiken overskygget vår krise. Dette får konsekvenser. Gjennom mekanismene ved nytale oppstår babelsk forvirring.

EN VRAKET LOGIKK. Dnlf snubler fordi begreper som krise, styrking, dialog, forhandling og rekruttering ikke lenger er en del av maktapparatets vokabular. Vår president strever med legitimitet på fastlegens vegne. Kun halvparten av medlemmene har gyldig spesialistgodkjenning, og 3,4 prosent begriper samfunnsmedisin.

«Penger» har derimot universell betydning. Et insentiv fastlegene ikke lenger skal få. Normaltariffen genererte penger som avtalefestet fastlegelønn. Logikken er vraket til tross for stabil dialektisk tilnærming fra våre tillitsvalgte. To mot én tok Høie og KS over, og Normaltariffen genererer nå penger som statens sparegris.

KAMPSPRÅK. Regjeringens språk er radikalt endret siden Bent Høies opposisjonsmanifest fra 2012: «Det er ironisk at regjeringen vektlegger fastlegenes rolle for å nå bedre samhandling, men at det er diktat og pålegg, ikke samhandling, som er midlet for å styrke fastlegetjenesten».

Statsråden syntes det mest graverende var fraværet av støttetiltak som bidrag til bedre resultater. Han flagget at partiet skjønte vårt kampspråk som å «styrke rekrutteringen til, effektiviseringen av og kvaliteten» i FLO. Det var veldig bra, og fortsatte behagelig korrekt: «Det gir også regjeringspartiene sjansen til å vise hva deres politikk for dette er – om den da finnes».

STYRINGEN. I dag runger statsrådens nye posisjonsdialekt i Primærhelsemeldinga: «Styrke» er byttet ut med «styre», og språkvolden dominerte forhandlingsbruddet. Det nye paradigmet lyder: «Utfordringene i fastlegeordningen kan ikke løses av kommunene, staten eller Legeforeningen alene».

Dnlf skjønner fortsatt ikke dette og møter ingen forståelse for alvoret i situasjonen. KS er litt overrasket over reaksjonen til legepresidenten. Samtidig ser vi at de vegrer seg mot å bruke positive insentiver for å nå forstandige helsepolitiske mål. Høies allierte oppfatter at de har hatt god nytale fra Babels tårn – i Gabriel Scotts ånd.

FAGLIGHETEN. Norges fundamentale helsepolitikk drives med basis i anonym byråkratmakt som skyr den offentlige debatt. Vårt mottiltak er utilslørt å sende fastlegen alene ut mot kommunen. Med hvilken agitasjon aksjonen skal utføres, sier ledelsen intet om. Det finnes også primitiv retorikk for fastlønn. Dette er feil medisin i vår kritiske tilstand. Delvis selvforskyldt har faglighet og kvalitet stagnert i fastlegeordningen. Ikke på grunn av strukturreformen. Kommunens ansvar for å legge til rette for – og støtte kvalitetsarbeidet – ligger brakk.

Slike kulturforskjeller utjevnes ikke over natta, men nysnakk kompromitterer raskt. Hensikten med Orwells nytale var ikke bare å skape et uttrykksmiddel for den verdensanskuelse og det tenkesettet som særpreget tilhengerne av Ingsoc, men å umuliggjøre alle andre måter å tenke på. Dette omskriver jeg til Høies «sosialisme» under New Public Management (NPM).

ÅRSAKER. Tidligere legepresident Hege Gjessing skisserte i 2012 en avtaleperiode der fastlegene skulle oppleve store endringer, og hvor Normaltariffen formodentlig skulle innrettes i forhold til nye arbeidsoppgaver og arbeidsmåter. Hun antok at det ville komme ny og viktig informasjon om en videre prosess i forskriftsarbeidet. Dette skjedde ikke, tross varsling. Legeforeningen satt på gangen i departementet ved utformingen av ny fastlegeforskrift. Den sittende president tapte vi av syne under sykehusstriden.

Oppsummert er dette noen oversette årsaker til vår fastlegekrise. Gjentatte symbolske overgrep mot den ukritiske fastlegen og syke folk i NPM-landet Norge.

Ingen oppgitte interessekonflikter