I alle dager...

JOBB-KOMMENTAREN: Lars Kittilsen, kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark

FN HAR VÆRT den største pådriveren for å opprette merkedager. I løpet av ett år er det om lag 20 dager som er viet til ulike sykdommer og helseplager. FN har blant annet vedtatt at vi skal ha verdens hepatittdag, verdens rabiesdag, verdens kreftdag, verdens diabetesdag, verdens aids-dag, den internasjonale kols-dagen, verdensdagen mot lungebetennelse og verdensdagen for psykisk helse.

Alle disse sykdommene og lidelsene er vesentlige, og de fortjener både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Problemet med merkedagene er at det er for mange av dem, og når det går inflasjon i antall merkedager, mister de til slutt effekten.

Det blir ikke bedre av at FN også har sine uker, måneder, år og tiår som skal skape oppmerksomhet rundt ulike temaer og utfordringer. I tillegg har vi europeiske og nasjonale merkedager som fokuserer på diagnoser og helse.

OPPMERKSOMHETSKRIG. På et sykehus merker vi presset året rundt. Både brukerorganisasjoner og fagfolk vil at sykehuset skal vie plass og ressurser når dagene skal markeres. 5. mai er en slik dag. Da kommer jordmødrene med sin internasjonale jordmordag, mens smittevernavdelingen skal markere håndhygienedagen sammen med Folkehelseinstituttet. Da kan det fort bli kamp om plassen i sykehusenes foajeer og fellesarealer, og kommunikasjonssjefen får en utfordring når han eller hun skal leve opp til forventningene om medieomtale.

Enda verre blir det dersom 5. mai er en tirsdag. Den første tirsdagen i mai er også verdens astmadag. I fjor gikk dette greit siden dagen falt på 2. mai. Da kolliderte markeringen bare med den internasjonale oppmerksomhetsdagen for skjørbuk.

LITE BLEST. Mens jordmødrene markerer sin dag 5. mai, avvikles den internasjonale sykepleierdagen 12. mai. Bioingeniørdagen er datert til 15. april – og den nasjonale dagen for hjemmehjelpere er 4. november. Et kjapt søk hos medieovervåkeren Retriever viser at disse dagene får minimal oppmerksomhet.

Det er stort sett bare tidsskriftet Bioingeniøren som skriver om bioingeniørdagen, den norske jordmorforening som har artikler om den internasjonale jordmordagen og Sykepleien som omtaler den internasjonale sykepleierdagen. I tillegg finner vi noen kronikker og leserbrev fra fylkesledere og tillitsvalgte, pluss lokale kåringer av årets jordmor og årets sykepleier.

KRAV TIL INNHOLD. Noen organisasjoner er flinke til å utnytte merkedagene. De planlegger godt, gir dagen et innhold – og skifter gjerne fokus fra år til år. Andre kommer slentrende med slitte rollup-er og gamle plakater, og forventer at både mediene og kommunikasjonsavdelingene skal vie dagen til dem.

Det er ikke slik at ulike organisasjoner har klippekort til landets redaksjoner bare fordi det finnes en merkedag. Det stilles heldigvis større krav, og det skal både fantasi og ressurser til dersom en merkedag skal gi blest.

GYLLEN MULIGHET? Legemiddelindustrien og andre kommersielle krefter vet å utnytte dette, og det er de ressurssterke aktørene som i stor grad holder liv i fleste merkedagene i dag. De ser på dagene som en gyllen mulighet til å få omtale og indirekte oppmerksomhet rundt egne produkter.

På verdens hjertedag i slutten av september – som ikke må forveksles med valentinsdagen i februar – ser vi at de kommersielle aktørene posisjonerer seg. Flere apotek inviterer til gratis blodtrykksmåling, gjerne kombinert med rabatterte priser på blodtrykksmålere. Produsenter av margarin og oljer presenterer meningsmålinger som viser at folk ikke er klar over «det farlige kolesterolet». Teknologigiganten Philips tar samfunnsansvar ved å gi kostholdsråd, slik at vi kan forbinde dem med en ansvarsbevisst aktør innen hjertemedisin.

SYNLIG MARKEDSFØRING. I forbindelse med Verdens synsdag har de store optikerkjedene kampanjer hvor de tilbyr synstester og rimelige linser. Slik har flere av merkedagene blitt en arena for kommersielle krefter. Det handler ikke bare om nyttig folkeopplysning, men om diagnostisering, sykeliggjøring, sykdomsfrykt og sunnhetsjag. Det finnes også eksempler på at industrien selv har tatt initiativ til merkedager, men alltid «i den godes hensikt», og gjerne med en pasientorganisasjon i front.

Vi bør derfor bli mer kritiske til bruken av merkedager, og vi bør utfordre de organisasjonene som har brukt slike dager som hvileputer for oppmerksomhet. Dersom organisasjonene mener at de fortjener en egen dag, har de vel noe meningsfylt å komme med ellers i året også?

DE GLEMTE PASIENTENE. Det er de sterkeste organisasjonene, og de med de mest ressurssterke støttespillerne, som får mest oppmerksomhet. Dagens merkedagshysteri forsterker dette, og det er lite rettferdig overfor de gruppene som ikke får den omtalen de fortjener av verken mediene eller kommunikasjonsavdelingene på norske sykehus.

Det er kanskje de glemte pasientene som burde ha hatt sin egen dag?

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 14/2018