Norsk studie: Schizofreni og alvorlig ruslidelse gir høy risiko for tidlig død

Aller høyest risiko har menn med begge diagnoser.

Det viser en norsk studie, nylig publisert i PLOS One, og som dermed bekrefter tidligere funn. Imidlertid er det ikke gjort lignende studier i Norge siden 70-tallet.
Personer med schizofreni og - eller - alvorlige ruslidelser har i stor grad økt risiko for tidlig død, sammenlignet med risikoen blant andre nordmenn. Dette gjelder begge kjønn, alle aldersgrupper og alle de vanligste dødsårsakene, og er relativt sett høyest blant pasienter i alderen 20-39 år, viser studien.

Blant pasienter som døde i løpet av oppfølgingsperioden var gjennomsnittlig alder ved død lavest hos menn med begge diagnoser, i snitt 45 år.

Forhøyet risiko for selvmord og overdosedødsfall
Det er særlig risikoen for selvmord og overdosedødsfall som er forhøyet sammenlignet med andre nordmenns risiko.

Studien viser videre at kvinner med ruslidelser i alderen 20 til 39 år har 20-30 ganger høyere risiko for denne type død sammenlignet med andre kvinner på samme alder.

• Tross det forskerne omtaler som alarmerende høy risiko for selvmord og overdosedødsfall er det likevel hjerte- og karsykdommer, kreft og luftveissykdommer som står for flest tapte leveår for disse pasientene sammenlignet med resten av befolkningen.

Studien inkluderer 125.774 pasienter i alderen 20-79 år, og som er behandlet for schizofreni og/eller alvorlige ruslidelser i spesialisthelsetjenesten i Norge i årene 2009-2015.

• Studien viser at ulikheten i dødelighet mellom personer med schizofreni og den øvrige befolkningen faktisk har økt siden forrige nasjonale studie på 1970-tallet, selv om en direkte sammenligning er problematisk.

• Dette gjelder død av både naturlige og unaturlige årsaker. Overdødeligheten ser også ut til å være høy sammenlignet med andre europeiske land.

Ina Heiberg er førsteforfatter av studien. Hun og medforfatter Anne Høye peker på at det er kjent at Norge har høye tall for overdosedødsfall - også i europeisk sammenheng, selv om det er vanskelig å sammenligne med andre land grunnet ulik registreringspraksis.

– Dette har flere årsaker, som har vært diskutert andre steder, blant annet i en EU-rapport fra 2014. Vi bekrefter i vår studie at dødeligheten er høy, men vi har ikke undersøkt hvilke årsaker som ligger bak denne høye dødeligheten og har heller ikke undersøkt hvordan den kan reduseres. Dette er et omfattende og politisk aktuelt spørsmål, og vi overlater til andre å diskutere hvordan man helsemessig og politisk kan gripe dette an, sier Heiberg og Høye til Dagens Medisin.

– Aktiv forebygging
– Når det gjelder somatisk dødelighet er årsaken til denne høye dødeligheten sammensatt, og omfatter både faktorer knyttet til pasienten selv, holdninger blant behandlerne og en fragmentert helsetjeneste som i for liten grad tar høyde for denne type komplekse problemstillinger, sier forskerne, og peker på at dette er en alvorlig syk pasientgruppe som har mange ulike problemer.
– Likevel er det sannsynligvis mye mer å hente på aktiv forebygging, men det må brukes andre virkemidler og mer intensiv og koordinert innsats enn i resten av befolkningen. Vi vet også for lite om hvilke virkemidler som faktisk kan ha forebyggende effekt, så her trengs mer forskning, mener de to.

– Må ha mer helhetlig behandlingstilbud
– I tillegg må tilbudet fra helsetjenesten bli mer konkretisert, helhetlig, og ansvaret for somatisk og psykiatriske problemer må koordineres bedre mellom spesialisthelsetjenesten, fastleger og kommunehelsetjenesten.

Forskerne peker i studien på at oppfølgingstiden er kort, noe som kan utgjøre en svakhet ved studien.

– Tall fra de nasjonale registrene vi benytter ble først tilgjengelig fra 2009, og med såpass kort oppfølgingstid så inkluderer denne studien nok de alvorligst syke som har mange kontakter med spesialisthelsetjenesten. Det trengs derfor mer forskning med lengre oppfølgingstid og inklusjon av pasienter behandlet utenfor spesialisthelsetjenesten for å få et utfyllende bilde av situasjonen, sier Heiberg til Dagens Medisin.

Forskningsprosjektet er finansiert av Helse Nord RHF og er gjennomført av UiT Norges arktiske universitet i samarbeid med Universitetssykehuset Nord-Norge, Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE) og Folkehelseinstituttet.