«Forskning viser at …»

Innlegg: Kirsti Malterud, seniorforsker ved Uni Research og professor II ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen

EIVIND SOLFJELL er deskjournalist i Sykepleien.no. Anne Hafstad er journalist i Dagens Medisin og erfaren forsker og helsebyråkrat. Bent Høie er helseminister i Norge. De siste ukene har alle disse tre støttet seg til funn fra en forskningsrapport når de har hevdet at sykepleiere utfører legeoppgaver minst like bra som leger.

Verken Sykepleien.no, Dagens Medisin eller helseministerens Facebook-konto er vitenskapelige tidsskrifter, og ingen av de tre er aktive forskere. Derfor skal vi kanskje ikke forvente at kritisk lesing av den aktuelle forskningsrapporten ligger til grunn for deres påstander.

SYSTEMATISK LITTERATUROVERSIKT. Men siden deres kanaler har stor offentlig oppmerksomhet og deres synspunkter vekker betydelig interesse, er det all grunn til å se nærmere på noen premisser for bruk av forskningsresultater som grunnlag for politiske argumenter. Den aktuelle forskningsrapporten, skrevet av den nederlandske forskeren Miranda Laurant og medarbeidere, er en systematisk litteraturoversikt som sammenfatter 18 studier som har målt effekten av tiltaket – sykepleiere i stedet for leger – på forskjellige utfallsmål – medisinske resultater, pasienttilfredshet og bruk av helsetjenester.

Min kollega, professor Linn. O. Getz, har allerede kommentert rapporten i Dagens Medisin og påpekt en rekke svakheter som jeg ikke behøver å gjenta her.

UKRITISK LESNING. Denne rapporten, og måten den har vært brukt på, er imidlertid et godt generelt eksempel på hvordan ukritisk lesing av forskningsresultater bidrar til argumentasjon som er svært dårlig underbygget. Selv har jeg vært forsker i en årrekke og er godt kjent med spilleregler for troverdighet i forskning. Mange av disse spillereglene kan også være tilgjengelige og brukbare for folk uten forskningserfaring, kanskje særlig når det gjelder systematiske litteraturoversikter, som i dag brukes mye som beslutningsgrunnlag for helsepolitikk.

I håp om å bidra til å forebygge uheldige effekter av ukritisk lesing av slike rapporter, som også kan være med på å svekke forskningens omdømme, vil jeg dele noen synspunkter her.

TIL Å STOLE PÅ? Skal vi stole på forskningsresultater, er første bud at studien er publisert i et anerkjent tidsskrift.

Den aktuelle studien er publisert i Cochrane Library, som spesialiserer seg på systematiske litteraturoversikter, men er dessverre et eksempel på at vi ikke alltid bare kan stole på utgivelsesadressen. Samsvar mellom premisser og konklusjoner er en viktig forutsetning som er lett å vurdere i artikkelens sammendrag.

Studiens resultater skal underbygge artikkelens konklusjoner. Selv i et godt tidsskrift kan dette være mangelfullt, slik denne artikkelen demonstrerer.

GRADERING AV EVIDENS. Det er ikke alltid så lett å sammenfatte effektstudier av komplekse tiltak, slik denne typen litteraturoversikter ofte gjør. Derfor er en sentral spilleregel at forfatterne skal gjennomgå og presentere kvaliteten og styrken i dokumentasjonsgrunnlaget for hvert av hovedfunnene. Dette kaller vi evidens.

Cochrane-miljøet har utviklet en egen metode for dette - Grading of Recommendations Assessment, Development and Evaluation (GRADE ). På denne måten skal leseren kunne ta stilling til hvilken styrke resultatene har. Ut ifra en streng vurdering av evidenssstyrken, klassifiserer forfatterne denne som «high, moderate, low, or very low».

HVA GJENSTÅR? Vi bør neppe legge stor vekt på resultater der forfatterne selv kategoriserer evidensstyrken som «low» eller «very low».

I studien til Laurant og medarbeidere er likevel en rekke funn med slik gradering tatt med i oppsummeringen i resultatavsnittet, uten at det fremgår av konklusjonen. Ser vi bort ifra resultater med såpass lav gradering, gjenstår kun blodtrykkskontroll («probably slightly improved»), pasienttilfredshet («probably slightly higher») og lengre konsultasjonsvarighet («probably longer»), med antall rekonsultasjoner («slightly higher») som eneste funn basert på evidens av høy sikkerhet.

FORSKNING VISER AT… I systematiske oversikter fra helsetjenesteforskning er det ikke så sjelden at den samlede evidensstyrken vurderes som lav – og at konklusjonene dermed presenteres som usikre. Dette behøver ikke betyr at forskningen er dårlig, men at det blir feil å slå det sammen på den måten som en systematisk oversikt forutsetter. Da skal vi være forsiktige med å fastslå at «forskning viser at …».

I tillegg kan vi gjerne spandere en titt på selve publikasjonen, hvis dette skal være våre argumenter. Det kreves ikke omfattende vitenskapelig kompetanse for å legge merke til den typen misforhold mellom premisser og konklusjoner som artikkelen fra Laurant og medarbeidere er et eksempel på.

STATSRÅDENS RÅDGIVERE. I helseplanlegging og helsepolitikk bør vi ikke hente våre argumenter fra forskning med såpass tydelige svakheter, heller ikke indirekte via Dagens Medisin eller Sykepleien.no.

Jeg håper helseministerens rådgivere har bedre kompetanse i kritisk lesing av forskningskunnskap enn ministerens Facebook-innlegg kan tyde på.

Ingen oppgitte interessekonflikter