Er to protonsentre en riktig prioritering?
I revidert nasjonalbudsjett er det foreslått 956 millioner i tilskudd og 2,2 milliarder i statlig lån til to protonsentre i Norge. Dette er neppe riktig prioritering av knappe helseressurser.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
Annonse kun for helsepersonell
Innlegg: Stein Sundstrøm, onkolog dr.med.
Odd Terje Brustugun, onkolog, dr.med. og leder i Norsk lungekreftgruppe
PROTONBEHANDLING HAR vært i bruk i over 50 år, men har aldri blitt en stor aktivitet. For en del år siden kom troen på at dette kunne være en behandling også for store pasientgrupper som bryst-, lunge- og prostatakreft.
Senere studier har vist at slik behandling ga mer bivirkninger uten bedret effekt, sammenlignet med vanlig strålebehandling som også har gjennomgått betydelig utvikling de senere år.
USIKKER FREMTID. Dette har gjort at en rekke protonsentra i utlandet, bygd med forventning om stor pasienttilstrømming, nå sliter med økonomien. Flere er også lagt ned, blant annet et senter i Kiel som ble demontert igjen rett før åpning.
Annonse kun for helsepersonell
I Sverige har man ett protonsenter, Skandionkliniken i Uppsala. Det ble åpnet i 2015 med en kapasitet på 1500 pasienter per år. Klinikken har behandlet mellom 200 og 250 pasienter årlig, mange i kliniske studier der man ikke vet om proton- eller vanlig bestråling er best, og ti prosent fra utlandet. Man har ikke sett noen vesentlig økning i aktiviteten i Sverige, og det er lite som tyder på at betydelig flere pasienter skal tilbys protonbehandling, iallfall de nærmeste årene.
UTFORDRINGEN. Norge sender under 50 pasienter til utlandet for protonbehandling årlig. Fra Gardermoen er det en halvtimes flytur, etterfulgt av ett kvarters transport med taxi til Skandionkliniken.
Om man overfører de svenske tallene til Norge, med halv befolkning og to sentra, vil det bli cirka én ny pasient per senter hver uke. Dette er svært små tall sammenlignet med de cirka 15.000 norske pasientene som får vanlig strålebehandling årlig, og gjør at det blir nærmest umulig å bygge opp erfaringsbasert kompetanse, og driftskostnadene per pasient blir betydelige.
KONSEKVENSER. Vanlig strålebehandling sliter med lange ventetider, til dels utdatert utstyr, og knapphet på fagpersonell. Her trengs økte ressurser for å gi et tilfredsstillende tilbud til den store og økende pasientgruppen som trenger dette.
Man bør unngå at de over tre milliardene til protonsentre drar uforholdsmessig store ressurser fra annen stråleterapi, eller andre deler av helsevesenet for den del. Faren er at disse sentrene gjør nettopp det, iallfall om det blir to.
Ingen oppgitte interessekonflikter
