Ringer i vannet etter #Metoo

JOBBKOMMENTAREN: Kari Jussie Lønning, direktør for kompetanse, foretaksledelsen i Vestre Viken HF

I FJOR HØST tok det plutselig av i Hollywood. Derifra spredte #Metoo seg til store deler av verdenen. Til våre privatliv og våre arbeidsplasser. Tema: Seksuell trakassering.

Det er ringer i vannet etter #Metoo, og nå gjelder det å opptre klokt. Kampanjer drar mye med seg, og ikke alt er relevant. Like fullt er #Metoo en øyeåpner. Arbeidsgivere må ta grep.

Spesialisthelsetjenesten er ikke noe unntak. Seksuell trakassering har blitt det alle snakker om. Arbeidsplasser med respekt for sine medarbeidere tar affære og setter temaet på dagsordenen. Hvordan har vi det hos oss? Foregår det ting i kulissene som ikke er bra? Hvordan er kulturen bak lukkede dører? På operasjonsstua? Og for ikke å snakke om i åpne rom?

DIGITALE PROTESTTOG. I oktober i fjor avslørte 40 kvinner den amerikanske filmskaperen Harvey Weinstein. Skuespiller Alyssa Milano var snar med å twitre en oppfordring til alle kvinner som har opplevd dette: Si ifra! Millioner har siden gått i digitale protesttog ved å skrive #Metoo i sin status og fortelle sine historier.

Kampanjen har i stor grad fokusert på menn som problemet og kvinner som ofre. Det offentlige ordskiftet viser at det ikke så enkelt. Også menn har sine historier. Dette kan man reflektere over i lys av den tallmessige kjønns-ubalansen i helse- og omsorgssektoren.

RETT TIL Å SI IFRA. Retningslinjer og varslingssystemer er på plass, men hvor lett er det egentlig å si ifra? Seksuell trakassering er et gammelt fenomen, også i det likestilte norske arbeidsliv. Det underlige er at så mye har fått passere så lenge. Temaet er forbundet med skam – og prisen ved å varsle er høy. For høy for mange.

Trakassering generelt og seksuell trakassering spesielt er uakseptabelt både i arbeidslivet og ellers. Derfor er det bra at lampene blinker på våre arbeidsplasser nå. Likestillingsloven er tindrende klar og går rett på: Seksuell trakassering, både fysisk og verbalt, er forbudt. Arbeidsmiljølovens intensjon er tydelig: «Å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon…».

Nylig kom en ny § 2A som styrker varslingsvernet. I tillegg har våre profesjoner etiske retningslinjer for opptreden overfor pasienter og kolleger imellom. Dette gir godt grunnlag for korrekt håndtering i krevende situasjoner, også av hensyn til den som blir anklaget.

Reguleringer er på plass. Dog er det mange som dessverre har kjent til ukulturer representert ved enkeltpersoner eller flere «som bare er sånn». Det er en stilltiende aksept i ledelsen, avdelingen, seksjonen eller fagmiljøet. Hva må til? Helt avgjørende er en synlig, tydelig og trygg ledelse med klare holdninger og mot til å sette standarder.

MINDRE MORO? Er det ikke lov å gi hverandre komplimenter lenger, da? Eller en klem? Jo, det må det være. Men man må tenke seg litt om. Det handler om hvem som sier hva, i hvilken situasjon – og hva som er hensikten. Den som blir utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, definerer hva som er grenseoverskridende. De fleste historiene handler om en makt-ubalanse i arbeidsrelasjonen. Ofte er det en med mye, eller mer makt, som har misbrukt sin posisjon overfor en underordnet.

Over 3600 kvinnelige leger signerte et opprop i desember. I noen uker var nettforumet #utentaushetsplikt et frirom for kvinnelige leger, LiS1 og medisinstudenter. Tyve historier om hendelser og erfaringer i kategoriene «uønsket, ubehagelig og over grensen» ble gjengitt i Aftenposten 7. desember 2017. Én av dem forteller: «Jeg var turnuslege og ble invitert på bakvaktens kontor mens jeg var på vakt. Plutselig var det hender under sykehusklærne. Stiv av skrekk – dytter ham bort. «Bare litt til», var svaret. Han holder meg fast. Jeg klarer å rive meg løs. Blir sint og løper opp i mottak. Sa ingenting. Hvordan resten av vakten føltes, kan man jo forestille seg. Jeg sa ifra dagen etter. Ble møtt av skuldertrekk og «ja, han bare er sånn…».

Mange ble rystet av fortellingene, også helseministeren. Historier finnes dessuten i ambulansemiljø, blant sykepleiere – ja, i alle yrkesgrupper innenfor helsesektoren.

HVOR GÅR VI NÅ? Det er flere veier. Lederansvaret er allerede nevnt. I tillegg må vi bygge en sunn meldekultur. Vi må snakke om det, holde tematikken varm, reflektere rundt dilemmaer og diskutere hva som skal være arbeidskulturen hos oss.

I disse dager deltar 120.000 helsearbeidere i en ny undersøkelse som heter ForBedring. Den favner den tidligere medarbeiderundersøkelsen, pasientsikkerhetskulturundersøkelsen og i tillegg viktige HMS-temaer. Intensjonen er å se sammenhengene. To spørsmål handler om trakassering, et tredje går direkte på seksuell trakassering. Vi får en god og konkret anledning til å følge opp temaet i hver eneste arbeidsenhet i Helse-Norge. Alle skal lage sin lokale handlingsplan som leder og medarbeidere er ansvarlige for å følge opp. Det kan bli kraftfullt.

RESPEKTEN. Asymmetriske maktforhold har potensial i seg for atferd som ikke er «innenfor»: Seksuell trakassering, subtil bruk av hersketeknikker og atferd som tidvis får oss til å tenke på fryktkultur.

Ledere må gå foran som gode eksempler. De har et særlig ansvar for å si ifra og gripe inn. Men vi har alle et ansvar for å bry oss når noe er som det ikke burde være. I kjernen ligger respekten vi må ha for hverandre. Og grunnleggende folkeskikk. Enkel og kjent kunnskap.

Dette er også ringer i vannet etter #Metoo. De fleste av oss har tross alt et sterkt ønske om å gjøre en best mulig jobb for pasientene når vi er på vår arbeidsplass.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 01/2018