Derfor er dette en maktkamp som ingen kan vinne

I FORRIGE uke møttes Akademikerne Helse/Legeforeningen og Spekter i Arbeidsretten. Søksmålet fra Legeforeningen handler om hvorvidt Rikslønnsnemnda formelt hadde kompetanse til å videreføre legenes vide unntak fra arbeidsmiljøloven.

Legenes advokat Christopher Hansteen prosederte på at nemndas inngrep må kjennes ugyldig, siden det representerte «et varig inngrep i Legeforeningens kollektive forhandlingsrett».

Gikk du glipp av rettssaken? Se opptak og bildeserie her.

DET er snart ett år siden regjeringen stanset tidenes lengste legestreik med tvungen lønnsnemnd. Etter behandlingen i Rikslønnsnemnda ble legene sittende med en tariffavtale som innebærer de største unntakene fra arbeidsmiljøloven i norsk arbeidsliv.

Dette unntaket er selvvalgt, men forutsetningen fra legenes side har hele tiden vært en omforent forståelse med arbeidsgiver om hvordan arbeidsbelastningen skal fordeles i vaktlagene.

DE såkalte rullerende arbeidsplanene har hatt som mål å gi en lik fordeling av belastningen mellom legene – og de tillitsvalgte har vært konsultert.

Når arbeidsgiver ved flere sykehus har forsøkt å gå over til såkalte kalenderplaner, vipper makten i retning arbeidsgiver på bekostningen av arbeidstaker.

MAN kan gjerne hevde at legene er bakstreverske i sin higen etter den kollektive ordningen, men det særegne og personlige ansvaret for pasientsikkerheten – både etter loven og rent faktisk – gjør sykehuslegenes arbeid spesielt.

Dette må anerkjennes og forstås fra arbeidsgiversiden, myndigheter og politikere – og er grunnleggende for å forstå konflikten.

ADVOKAT Tarjei Torkildsen, som representerte Spekter i Arbeidsretten, uttrykte i sin prosedyre at Legeforeningen først og fremst har ønsket oppmerksomhet over forhold som ligger utenfor hva retten skal vurdere. Dette er langt på vei også korrekt.

Men hans gjennomgang, som tok utgangspunkt i de momentene som Legeforeningens advokat hadde tatt opp, danner et vesentlig grunnlag for å forstå den underliggende interessetvisten mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.

DET har skjedd vesentlige endringer ved norske sykehus, med mer arbeid og økt press, de siste årene.

Hvis de rullerende planene forsvinner, vil det føre til ulik belastning mellom ansatte og redusert forutsigbarhet for legene. Det trigger debatten om forsvarlighet – og om pasientsikkerheten er godt nok ivaretatt.

PARALLELT med det økte presset i spesialisthelsetjenesten er legenes makt i både samfunnet og helsetjenesten redusert. Pasientenes kunnskap og innflytelse er økende.

Nye gruppers inntog i sykehusene – som økonomer, jurister og kommunikasjonsrådgivere – har begrenset legenes handlingsrom. Men også legene selv, som samfunnet for øvrig, har endret seg de siste tiårene:

Dagens leger krever rammer for yrkesutøvelsen, og bedre balanse mellom jobb og fritid.

DISSE endringene skjer samtidig med at mulighetene i medisinen har vokst. Befolkningens krav til helsetjenesten er økende, og politikerne har en rekke ganger de siste årene innført behandlingsgarantier som har påvirket prioriteringene i sykehusene. I tillegg har spesialisthelsetjenesten det siste tiåret vært underlagt en strammere økonomisk styring enn i andre deler av offentlig sektor.

DET er altså i en slik kontekst at dårligere kontroll over egen arbeidstid blir dråpen som får begeret til å renne over. Konflikten har kommet inn på et spor hvor ingen vil akseptere den andre partens krav.

Striden mangler rett og slett et kompromiss-alternativ, en mellomløsning som kan være akseptabel for begge parter.

Å nærmest gi de tillitsvalgte en vetorett over endringer av arbeidsplaner, er umulig for Spekter å si ja til.

Og: Makten til medbestemmelse over arbeidsplanene er sannsynligvis blant legenes siste reelle kampmidler i sykehusene.

UAVHENGIG av Arbeidsrettens avgjørelse vil ingen gå seirende ut av konflikten.

Den må løftes ut av rettsapparatet og inn på et annet spor enn debatten om rullerende planer versus kalenderplaner.

PÅ et eller annet tidspunkt må politiske myndigheter sette et reelt press på partene. Arbeidsmiljøkrisen mellom Legeforeningen og Spekter kan få alvorlige konsekvenser for pasientbehandlingen ved norske sykehus.

Ønsker departementet og helseminister Bent Høie å ta denne risikoen?