Politikerne kan ikke ta fastlegeordningen for gitt

Kronikk: Tom Ole Øren, leder i Allmennlegeforeningen

I MARS hadde Nøtterøy legesenter besøk av helsepolitisk talsmann for Arbeiderpartiet, Torgeir Micaelsen. Senteret har vært min arbeidsplass siden 1998. Micaelsen var på helseturné, og på vegne av Allmennlegeforeningen inviterte jeg ham til oss slik at han kunne se hvordan fastlegeordningen fungerer i praksis.

Jeg mener at Micaelsen og andre politikere vier all sin oppmerksomhet til sykehusene. Derfor ønsket jeg å vise ham hvilke utfordringer fastlegene har i en travel arbeidsdag. Micaelsen ble til og med kledd i hvit legefrakk, og sammen med en dyktig fastlege var han blant annet med på konsultasjoner i et par timer.

PARADOKSET. Etter besøket uttalte Ap-politikeren at han er en «venn av fastlegeordningen». Likevel kunne han ikke love fastlegene lavere pasientlister til samme pris, selv om det skulle bli regjeringsskifte.

Dette eksempelet viser paradokset vi fastleger ser i norsk politikk: De fleste politikere er fornøyd med fastlegeordningen, men klarer ikke å peke på konkrete forslag for å forbedre den.

Ordningen må fornyes og tilføres flere ressurser slik at vi kan fortsette å gi gode helsetjenester. Da må politikerne løfte ordningen opp på politisk dagsorden – for vi vet at helsetoppene lett griper mikrofonen dersom det er sykehusenes sak de skal snakke.

NØDVENDIG Å INVESTERE. Kommunelege Tom Willy Christiansen var Helse- og omsorgsdepartementets prosjektleder for innføringen av fastlegeordningen i 2001. Under 15-årsmarkeringen av fastlegeordningen i Tromsø i fjor fortalte Christiansen oss at han fryktet fastlegekollaps. Han hadde fulgt nøye med de siste årene. Han mente vår ordning ikke var bærekraftig med dagens belastning på legene, og han ga ordningen kun fem år til hvis ikke politikerne tok grep.

Vi har for lange pasientlister og vi er for få fastleger i Norge. Mange med Christiansen mener at vi nå nettopp er i en situasjon hvor det ikke er samsvar mellom arbeidsoppgaver og antall fastleger.

Sykehusene får øremerkede midler til utdanning av nye leger. Dette får ikke kommunene. De gis ingen midler til å sørge for tilstrekkelig utdanning av allmennleger. Jeg mener politikerne må ta ansvar for at pasientene våre møter kompetente leger i primærhelsetjenesten. Det koster, men det er en investering de må våge å ta.

FRAGMENTERING? Vi har fått en oppbygging av flere tverrfaglige team i kommunene. Det har blitt politikernes svar på våre utfordringer. Vi tror ikke denne løsningen skaper en bedre helsetjeneste for pasientene. Årsaken er enkel: Allmennlegene har den høyeste medisinskfaglige kompetansen i kommunen.

Samarbeid med andre yrkesgrupper er noe vi støtter, men til syvende og sist er det legene som kan stille diagnoser og som har kunnskapen til å vurdere når en pasient skal henvises videre. Det er vi som ser hele pasienten. Blir det for mange yrkesgrupper, frykter vi en fragmentering av pasientenes helsetjenester. I tillegg til geriaterne er allmennspesialistene de siste generalistene. Vi må få flere legehender. Løsningen er ikke bare samarbeid.

TRUSSELEN. Dette er ikke sutring. Det er bare det at vi fastleger må rope litt høyere for å bli hørt, nettopp fordi politikerne ikke taler vår sak ofte nok. Vi føler at vi blir tatt for gitt, fordi fastlegeordningen blir ansett som en suksess. Og for å la det være sagt: Det er den. Likevel har vi en rekke utfordringer som vi trenger at politikerne tar tak i – for det er mye som truer fastlegeordningens eksistens i fremtiden.

Våre yngre kolleger vil skille tydeligere mellom arbeid og fritid, og de ønsker ikke nærmere 50 timers arbeidsuker med legevaktsarbeid i tillegg. Det er faktisk gjennomsnittlig arbeidstid for en fastlege i Norge. Det kan være noe av forklaringen på at rekrutteringen til fastlegeyrket er for dårlig.

ØKONOMIEN. Vi har diskutert økonomi siste årene og om Norge bruker mye på helse sammenlignet med våre naboland. En rapport fra Menon Economics viser at vi gjør ikke det. I en OECD-rapport, bestilt av helseministeren, kommer det frem at Norge ligger i nedre del av ressursbruken blant de rikeste landene i OECD. Diskusjonen har som regel dreid seg om utgifter til sykehusene og pleie- og omsorg.

Politikerne har ikke diskutert at samfunnets kostnader til fastlegeordningen er relativt beskjedne. Vi ble ved innføringen av Samhandlingsreformen lovet mer økonomiske ressurser til kommunehelsetjenesten og langt flere fastleger – faktisk ble vi lovet 2000 flere.

Vi ser imidlertid at all økning stort sett har gått til pleie- og omsorgssektoren. I 2014 gikk 3,6 prosent av helsesektorens totale kostnader til fastlegeordningen. Kostnadene har stort sett vært helt uendret siden 2006, mens utgiftene til spesialisthelsetjenestene og pleie- og omsorg har økt betraktelig.

VALGET. Mener politikerne virkelig at fastlegeordningen ikke trenger fornyelse? Hva med å tilføre friske ressurser for å møte framtidens krav?

Vi har mange spørsmål til våre folkevalgte. Nå er det på tide at de gir oss konkrete svar – vår dør er alltid åpen. Så er det viktig å huske på at politikernes velgere er våre pasienter. De fortjener å vite hvordan valget i avlukkene 11. september påvirker møtet med oss på fastlegekontorene i fremtiden.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/2017