Pakkeforløp hjem til kommunens kreftomsorg

Kronikk: Roar Johansen, spesialist i onkologi, spesialist i allmennmedisin og fagansvarlig onkolog ved Volvat

IFØLGE Helsedirektoratet er pakkeforløpene «nasjonale standardiserte pasientforløp som er faglig baserte og normgivende. Pakkeforløpene er basert på° de nasjonale handlingsprogrammene med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av kreft».

De fleste i fagmiljøene rundt kreftbehandling er enig i at innføring av disse forløpene har vært en suksess, og til stor hjelp for pasientene. Men deler av dette beskrevne pakkeforløpet er oppfølging. Hvem sikrer egentlig pakkeforløpets intensjon når pasienten er ferdigbehandlet av spesialistene, men fortsatt trenger oppfølging når de kommer hjem?

Tilbudene er svært variable i de ulike kommunene og satsing på kompetanse innen kreftomsorg er ikke et unisont tilbud i kommune-Norge. Som onkolog er jeg bekymret for hvordan pasienter blir tatt imot etter deres kreftbehandling.

KOMMUNEN. Norske kommuner må sies å være både økonomiske og faglig sterke, selv om dette selvfølgelig er avhengig av størrelse og geografi. I kommunehelsetjenesten finner vi ofte en bukett av kompetent personell, som fastlege, hjemmesykepleie, fysioterapi, ergoterapi, ernæringsterapeut, sosionom, Nav, prest og andre. Men hvem er det som samordner og sikrer at pasienten faktisk blir møtt, og får et individuelt tilpasset tilbud? Ingen, etter min erfaring. Kreftkoordinatorer blir ofte involvert, men har ingen pålagt oppgave om å lage oppfølging for ferdigbehandlede pasienter.

Å få et kommunalt tilbud, er ikke det samme som å garantere et tilbud og oppfølging til noen. Dette må etter min mening settes tydelig i et system, som både garanter og forplikter at pasienten får en oppfølging og god tilbakeføring til hverdagen.

DEN «FRISKE» PASIENTEN. Kreftpasienter har begynt å blogge, som Anniken Golf Rokseth. Hun forteller i sin bok om utfordringer som behandlet og «frisk» kreftpasient: Aldri å føle seg helt opplagt eller kunne yte maksimalt, kan gjerne oppfattes som et nederlag og skuffende. Mange har vært igjennom lange og tøffe behandlinger, og er medtatt etter dette når de er ferdige. Andre kan ha fysiske eller psykiske påvirkninger som trenger tid for å leges.

De siste årene har fagmiljøet fokusert mer på langtidsvirkninger etter kreftbehandling, og resultatet har vist at særlig mange unge sliter når de kommer hjem. Det kan være tungt å finne tilbake til sin plass i venneflokken, på skolen eller i yrkeslivet. Kanskje kan man også oppleve det som et press fra omgivelsene, at man skal være takknemlig og «hoppe inn» i rekkene igjen. Unge har fortsatt drømmer for sin fremtid, og trenger hjelp til å oppnå disse. Voksne har ofte blitt både psykososialt påvirket og ofte også økonomisk belastet etter tap av inntekt over tid. Eldre har kanskje også andre sykdommer og plager de må mestre, og blir ofte livslangt preget etter en kreftbehandling.

FORSLAG TIL LØSNING. Kommunen har som nevnt allerede de fleste komponentene for en suksessfull oppfølging. Men de må settes i et system på samme måte som pakkeforløpet. Det første som burde komme, er et nettverksmøte som inviterer pasienten og pårørende til informasjon og kartlegging av behov for oppfølging. Når planen er satt, må det settes forpliktende milepæler, som sørger for at pasienten lykkes i sine mål. Disse målene vil være individuelle, og helst i samarbeid med Nav, sosionom og rehabiliteringstjenesten. Og selvfølgelig et tilbud om psykososialt oppfølging.

Hvis kommunen og samfunnet lykkes med å fullrehabilitere en kreftpasient, vil det være av stor betydning for den endelige behandlingen av kreftpasienten. Jeg oppfordrer derfor helsemyndighetene, med helseminister Bent Høie i spissen, til å etablere et «pakkeforløp hjem» for kreftpasientene. Skulle dette lykkes, er det en god modell for andre store pasientgrupper som trenger tilsvarende tilbud.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 10/2017