Hvordan snakke med unge som har sett tvang mot familiemedlemmer?

Kronikk: Elin Håkonsen Martinsen, lege og forsker ved Senter for medisinsk etikk ved UiO og BUPA, Vestre Viken
Bente M. Weimand, forsker ved FOU-avdelingen, divisjon Psykisk helsevern ved Akershus universitetssykehus
Reidar Pedersen, professor ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo
Reidun Norvoll, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, Høgskolen i Oslo og Akershus

MANGE PERSONER med alvorlige psykiske lidelser har barn eller yngre søsken. Disse barna kan oppleve alvorlige kriser i familien, og bli vitne til at helsetjenesten eller politiet bruker tvang for å hjelpe. Å være ung og bli vitne til at far, mor, bror eller søster blir utsatt for tvang, kan fremkalle følelser av skam, skyld, usikkerhet og bekymring. De unge kan også miste muligheten til å være sammen med en de er glad i. Bruk av tvang kan være dramatisk for alle berørte, og det er mye som tyder på at dette er vanskelig å snakke om.

I en nylig publisert studie intervjuet vi ungdom om deres erfaringer i forbindelse med at et nært familiemedlem, forelder eller søsken, var utsatt for tvang i psykiatrien.

FRYKT FOR BELASTNING. Bruk av tvang i helsetjenesten har en rekke utfordringer som ofte debatteres. Hvordan pårørende og særlig unge pårørende opplever dette, er i liten grad belyst. Tvang i psykisk helsevern er kontroversielt og gir opphav til ulike etiske problemstillinger. Barn og ungdom har en økt sårbarhet, og kan påta seg stort ansvar for å hjelpe nære familiemedlemmer som de også kan være avhengig av som sine viktigste omsorgspersoner.

Alle helseinstitusjoner i spesialisthelsetjenesten er pålagt å ha barneansvarlig personell. Dette ser likevel ikke ut til å være nok for at unge familiemedlemmer skal bli sett og ivaretatt når tvang benyttes. Å snakke om ubehagelige opplevelser tilknyttet tvang og alvorlig psykisk lidelse, kan være belastende i seg selv. Vi erfarte at det var utfordrende å finne frem til de unge familiemedlemmene. Både helsepersonell og foreldre vegret seg for å spørre ungdommene om å la seg intervjue i frykt for å påføre dem belastning. De ungdommene som deltok i studien ga imidlertid uttrykk for at det var en positiv opplevelse å få snakke om det de hadde opplevd, og at ingen hadde snakket med dem om dette før.

Kan det være at vi voksne først og fremst beskytter oss selv når vi vurderer belastning og nytten av å snakke om det som er vanskelig?

SKREMMENDE OPPLEVELSER. Vi klarte til slutt å få intervjuet syv ungdommer. Hva fortalte de?

Tvangsbruk, og da som oftest tvangsinnleggelse, hadde en negativ innvirkning på de unge pårørende. Ungdommene beskrev skremmende opplevelser i forbindelse med tvangsinnleggelser av sitt nære familiemedlem, ofte med bruk av politi: «Det er ikke gøy å se at faren din blir lagt i håndjern og dratt ut i en politibil».

Så tenker man jo ikke at «han er syk», man tenker jo «Oi, hva i alle dager har han gjort?», og at vedkommende er en kriminell.

SKYLDFØLELSE. Ungdommene fortalte at det var vanskelig å få være sammen med sin syke forelder eller søsken under innleggelse, og de beskrev et savn etter å få være mer sammen. De strevde med å opprettholde en god relasjon til familiemedlemmet som var syk, og opplevde det sårt at far eller mor eller søsken ikke kunne komme hjem selv om de ville. Dette kunne utløse skyldfølelse hos ungdommen.

Midt oppi dette kunne det likevel oppleves som en lettelse. En av ungdommene beskrev det som en «ro i uroligheten» når søsteren var innlagt.

Tvangsbruken ble sjelden eller aldri tematisert hverken av helsepersonell eller av familiemedlemmer til den unge pårørende: «Selve ordet tvang, det var liksom ikke der».

MER INFORMASJON! Denne første lille studien tyder på at det er viktig å informere om tvangsbruk også til unge pårørende. Til tross for at tvang ble sterkt underkommunisert, gjorde tvangsbruken seg gjeldende i erfaringene deres: Tvangen var synlig og usynlig på samme tid; den kjentes i hodet og hjertet, men den ble ikke snakket om.

Ungdommene var tydelige på at de ønsket mer informasjon, og de beskrev kommunikasjonsproblemer i familien. Selv om det var en frisk forelder hjemme, var det ingen selvfølge at de klarte å snakke sammen om det som hadde skjedd hjemme eller det som foregikk på sykehuset.

OPPFØLGING. Får familien nok plass i psykisk helsevern? Det er et behov for mer familieorienterte perspektiver i arbeidet med pasienter og deres familier i psykisk helsevern. Dagens lovgivning nevner mindreårige barn av pasienten, mens unge søsken er utelatt. Også disse kan ha behov for spesiell oppfølging og støtte. Familiene trenger trolig ofte hjelp til å snakke sammen om vanskelige tema der også bruk av tvang bør tematiseres.

Til slutt: Det å legge til rette for at barn og søsken kan komme på besøk på sykehuset i mer familievennlige omgivelser, vil gjøre det lettere å opprettholde kontakt og bidra til å forhindre at viktige relasjoner går i stykker som følge av alvorlig sykdom. Stengte dører og mangel på gode møteplasser er ikke et godt utgangspunkt for å pleie skjøre og viktige relasjoner.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 09/2017