Fastlegene varsler prioriteringskamp på legekontoret

De gjør for mye av det de opplever som unødvendig. Nå vil fastlegene ta kontroll på hva som skal prioriteres på legekontorene.

 – Vi er i en posisjon som gjør at alle kan be oss om alt, fastslår leder Petter Brelin i Norsk forening for allmennmedisin (NFA). 

«Vi har alltid vært der»
– Fra 2001 ble dette en god ordning, noe alle fant ut etter hvert: Sykehusene fant ut at fastlegene godt kan ta over oppgaver: Når det var problemer på poliklinikken, kunne vi ta over sekretæroppgaver og sykmeldinger.
– Fastlegen kneler under vekten av egen suksess. Folk har oppdaget at fastlegen alltid er der og har tatt over både den ene og andre oppgaven.

– Kan høres ut som en «sutrende husmor»?
– Jo, dette kan virke sutrende. Men jeg opplever at vi vil gjøre det vi er utdannet til: Å foreta presis diagnostikk og behandling, sier Brelin.

Dele på oppgavene?
– Fastlegene har vært skeptisk til at andre tar over deres oppgaver. Når dere har så mye å gjøre, hvorfor er det så feil at for eksempel sykepleiere avlaster?

– Hovedgreia med det norske helsevesenet er at rollene er klare. Vi vil gjerne samarbeide med andre om å gjøre systemet enda bedre. Men om vi får siloer, med én sykepleier her og én jordmor der, mister vi en aktør som har den koordinerende rollen.

– Vi vil gjerne samarbeide med sykepleiere, for eksempel i primærhelseteam. Vi er på ingen måte negativ til samarbeid, det er viktig, sier Brelin.

Sekretæroppgaver
Sammen med leder Tom Ole Øren i Allmennlegeforeningen inviterte han til Allmennmedisinsk Våruke i Tromsø nylig. Her var fastlegens oppgaver tema.
Øren presiserer at det legene ønsker, er en hånd på rattet når oppgaver skal fordeles:

– Samarbeid er viktig, men det er en utfordring i kommunehelse-tjenesten med koordinering av alle helsetjenestene. Vi skal se på oppgaver som andre kan ta.

– Snakker vi om et eget fastlege-prioriteringsutvalg?

– Vi skal se på hvilke oppgaver vi skal ha med videre i vår portefølje, fastslår Øren.

– Nevn tre oppgaver dere mener fastlegen ikke skal gjøre?

– Sekretæroppgaver fra sykehusene er én, sier Brelin, som forklarer: 

– Den utingen med at sykehusene ikke skriver sykmelding, men ber pasientene gå til fastlegen eller bestille transport for eksempel, må alle aktører ta ansvar for selv.

«Attestveldet»
Øren mener attestveldet må bort:

– Det er skoleattester, reiseattester og attester som kreves før maratonløp. Videre mener vi i Allmennlegeforeningen, når det gjelder skoleattestene, at foreldrene må kunne attesterte det første fraværet i opptil ti prosent.

Brelin reagerer særlig på forsikringsselskapene.

– De tar ikke ansvar for primærutredninger, men lar det offentlige - altså oss - gjøre det, og bruker private røntgeninstitutter som for en stor del lever av offentlige tilskudd. Vi brukes som mellomstasjon videre i systemet.

– Det skjer ingen medisinsk prioritering da. Det må politikerne snart skjønne, sier Øren.

– Er det ikke den enkelte leges oppgave å prioritere?

– Dette er en jobb der du blir satt under ulike typer press med veldig mye individuelt ansvar. Det må være greit at fagmiljøet sier ifra om hva som er en kjerneoppgave. Får du beskjed om å ordne transport, så er ikke dette en kjerneoppgave, sier Øren.

«Overmodent»

– Vil dere systematisere prioriteringsarbeidet for å rydde?

– Det er overmodent å gjøre det. For dette har kommet fra sidelinjen uten at vi fikk være med, sier Øren.

– Har dere ikke tatt nok initiativ til å være med? 

– Nei, vi har jo på en måte bare sittet der. Og tatt imot, sier Brelin, som ikke får full støtte av Øren på akkurat dette:

– Fastlegeordningen har én styrke, og det er at vi bare svelger unna. Vi skal ta utgangspunkt i våre kjerneverdier som er medisinsk utredning og behandling – og så se på våre andre oppgaver med tanke på prioritering og hva vi skal gjøre mindre, sier Øren.

Downs syndrom går ikke over

– Men, nå tar vi prioritering opp i vår helsepolitiske debatt og vi gjør det bevisst. Vi hører dette fra medlemmene, diskuterer det på nettfora og i sosiale medier. Nå må vi gjøre noe, mener Øren.

– Oppgaver som å bekrefte for Nav at høygravide virkelig er gravide, og jevnlig bekrefte at en person med Downs syndrom har Downs syndrom. Kan dere ikke bare nekte?

– Det er et godt eksempel fordi hvis du sier nei, får ikke personene med Downs den rettigheten vedkommende skal ha. Det er et eksempel på tull: Det at du alltid skal bekrefte at Downs syndrom ikke har gått over. Og det er én av tingene vi skal ta opp. Byråkratiet er firkantet, sier Brelin.