– Uheldig situasjon

Mandag denne uken skulle Beslutningsforum ta stilling til om norske lungekreftpasienter skal få tilgang til immunterapien pembrolizumab (Keytruda) i førstelinje, det vil si som den første behandlingen legen velger. I dag er behandlingen kun tilgjengelig for pasienter med ikke-småcellet lungekreft som tidligere er behandlet med kjemoterapi.

Statens legemiddelverk (SLV) har vurdert at legemiddelet er kostnadseffektivt med den hemmelige rabatten som legemiddelselskapet tilbyr. Men de fire administrerende direktørene valgte å utsette avgjørelsen.

– Vi må vurdere nærmere hvilke konsekvenser det får for budsjettene våre og for andre pasientgrupper hvis vi innfører det nå, sier Lars Vorland, administrerende direktør i Helse Nord og leder av Beslutningsforum.

Flere hundre millioner årlig
Så mange som 400-500 pasienter er aktuelle for behandlingen i førstelinje årlig. Selv med rabatt vil det derfor koste det offentlige flere hundre millioner kroner årlig å ta legemiddelet i bruk på denne indikasjonen.

– Det er uheldig at avgjørelsen blir utsatt, og så vidt jeg forstår på ubestemt tid, det er ikke sagt noe om når dette skal opp til ny vurdering. Det er synd for pasientene det gjelder at man ikke kommer i gang med behandlingen nå når dokumentasjonen på kost-nytte-effekt foreligger, sier Odd Terje Brustugun, overlege ved onkologisk seksjon, Drammen sykehus og leder av Norsk lungekreftgruppe (NLCG).

En studie har vist at pasienter som behandles med pembrolizumab i førstelinje lever lenger enn de som får dagens standardbehandling, som er cellegift etterfulgt av immunterapi. Data viser at opptil en fjerdedel av pasientene kan ha virkelig langtidseffekt – flere år, med denne behandlingen. Og vurderingen til Statens legemiddelverk konkluderer med bedre kost-nytte om immunterapi gis i første enn i senere linjer.

Etisk dilemma
– Cirka en tredjedel av alle lungekreftpasienter med spredning kunne fått medisinen. Det er en etisk problemstilling at vi ikke kan tilby den best dokumenterte behandlingen i offentlige sykehus. Burde vi informere den enkelte pasient om dette? Mange stiller konkrete spørsmål, og da må de få konkrete svar, sier Brustugun.

Hittil har det vært et prinsipp for Beslutningsforum at de ikke tar hensyn til pasientgruppens størrelse i vurderingene av om nye legemidler skal innføres.

– Nå er det i praksis tatt hensyn til et nytt prinsipp om størrelsen på pasientgruppen. Kostnadene per pasient er vurdert som kostnadseffektiv i dette tilfellet, og fordi man her med ett grep kan gi en stor pasientgruppe et behandlingsmessig løft blir kostnaden stor og synlig. Det blir dyrt fordi det virker godt og lenge for mange. Det er problematisk at det å tilhøre en stor pasientgruppe gjør at man får et dårligere tilbud enn om man tilhører en mindre, påpeker legen.

Ønsker større helsebudsjett
– Har du forståelse for direktørenes bekymring om at innføringen av dette dyre legemiddelet kan ramme andre pasienter?

– Man kan ha forståelse for det. Men hvis man mener alvor med å forbedre prognosen for kreftpasienter, så må man ta innover seg at det ikke kommer gratis, men krever ressurser. Kanskje bør man se på totalbudsjettet innenfor helse og kreftomsorg; med nye muligheter må det bli tilført ressurser for å kunne ta dem i bruk. Men dette er jo et politisk spørsmål.

Han mener direktørene kunne vedtatt å ta medisinen i bruk samtidig som de utreder videre.

– Man kan tenke seg at det kunne gjøres parallelt. Budsjettvirkningene det første året er relativt begrenset, sier han.

Pasientforening: Slag i ansiktet
Også foreningen til lungekreftpasientene reagerer på at saken er utsatt.

– Det er et slag i ansiktet på mange alvorlig syke mennesker. Argumentet til Beslutningsforum er at de trenger mer tid til å regne på økonomiske konsekvenser. Har de regnet på de menneskelige konsekvenser ved å utsette? Dette er alvorlig syke mennesker som risikerer betydelig sykdomsforverrelse på grunn av denne utsettelsen, sier nyvalgt leder i Lungekreftforeningen Per Olthuis i en pressemelding.

– Mange pasienter har ikke den tiden tilgjengelig som Beslutningsforum tydeligvis har. Det minste vi kan be om nå er å få vite hvor lang tid man ser for seg å utsette behandlingen. Alvorlig syke mennesker fortjener å vite om det er snakk om en måned, et halvt år eller enda lengre tid. Uvissheten tvinger nå mange til å selge hus og hjem for å skaffe seg den nødvendige behandlingen privat, sier Olthuis.

Lederen: Liker dårlig
Beslutningsforum har nå bedt fagdirektørene utrede nærmere om legemiddelet kan innføres. De har ikke satt noen frist for arbeidet.

– Hvordan er det å ikke ta i bruk et legemiddel for en pasientgruppe med en alvorlig sykdom som har lite tid?

– Det liker vi veldig dårlig. Vi skulle gjerne sagt ja, men det hadde gått utover noen andre som vi for øyeblikket ikke har oversikt over. Derfor velger vi å få en rask konsekvensutredning om hva som skjer hvis vi sier ja. Vi vil jo gjerne ha medikamentet, sier Lars Vorland, som leder Beslutningsforum.