Frykter for fremtiden til toksikologifaget

– Vi er mer eksponert for kjemikalier nå enn noen gang, og derfor er det viktig at vi har eksperter som har høy kompetanse på hvordan mennesker blir påvirket av kjemiske stoffer, og som kan foreta risikovurderinger av potensielt farlige kjemikalier, sier Hubert Dirven, toksikolog ved Folkehelseinstituttet og leder av toksikologi-seksjonen i Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi (NSTF).

I januar sendte NSTF et bekymringsbrev til en rekke departementer og utdanningsinstitusjoner, der de advarer om at utdanningen av slike eksperter – toksikologiutdanningen – er i fare. Toksikologi ligger i skjæringspunktet mellom medisin, farmakologi, biologi og kjemi. Humantoksikologi er læren om hvordan kjemikalier påvirker mennesker.

Ikke nok forskningsmidler
«Miljøgifter i mat, vann og luft antas å være en årsaksfaktor til utvikling eller forverring av en rekke multifaktorelle sykdommer, som astma og allergier, diabetes, hjerte- og karsykdom, nevrologiske sykdommer som Alzheimers og Parkinson samt ulike typer kreft», understreker NSTF i bekymringsbrevet.

– Vi er bekymret fordi det ikke blir bevilget nok forskningsmidler på området. Tidligere har det vært egne programmer i Forskningsrådet som toksikologifaget har dratt stor nytte av, men disse er nå avsluttet. I de nye helseforskningsutlysningene fra Forskningsrådet er ikke eksperimentell toksikologi eller humantoksikologi omtalt i det hele tatt, sier Dirven.

Stopp i rekrutteringen?
Han frykter at nedprioriteringen av toksikologi i verste fall kan føre til at rekrutteringen til faget stopper opp.

– Vi ser at studentene er interessert, men slik som det økonomiske situasjonen i miljøet er nå, har vi ingen nye prosjekter å tilby.

Forskningsprosjektene det mangler penger til, ligger innenfor eksperimentell toksikologi, altså kontrollert testing av kjemikaliers toksiske egenskaper i laboratorium. Dirven tror det kan være flere faktorer som bidrar til hvorfor fagfeltet hans ikke får finansiering til forskning.

– Kanskje det har å gjøre med det store fokuset som er på forskningsinnovasjon, og at det da blir mindre fokus på forebyggende helsetiltak?

Flere muligheter
For å bedre situasjonen for toksikologiutdanningen, har Folkehelseinstituttet opprettet et fagråd med mål om å fremme humantoksikologi som fagfelt i Norge.

– Takket være norsk forskning og norske myndigheters innsats har vi blant annet fått et europeisk forbud mot stoffet PFOA, som kan gi skader på mennesker og er vanskelig nedbrytbart i naturen, forklarer Dirven om stoffet som blant annet blir brukt i allværsjakker og impregneringsmidler.

– Norsk forskning generer resultater som er relevant også utenfor Norge, understreker han.

Deler bekymringen
En av de mest erfarne toksikologene i Norge, professor Jan Alexander ved Folkehelseinstituttet, deler NSTFs bekymring.

– Mye av forskningen er vi nødt til å gjøre i eksperimenter. Særlig gjelder dette nye kjemikalier, fordi stoffene skal være sikre før de slippes ut på markedet, sier Alexander. Nylig mottok han den prestisjetunge prisen BCPT Nordic Prize for sin forskning innen mattrygghet og ernæring gjennom 40 år.

– Vi har på mange måter et renere miljø enn tidligere, men det skyldes jo nettopp et systematisk arbeid blant annet fra toksikologer, poengterer han, og fortsetter:

– Det er mange interessante forskningsmuligheter innen toksikologi. Vi ser nå en veldig utvikling innenfor molekylærbiologi, og her ligger det store muligheter for også å utvikle toksikologi med hensyn til hvordan kjemikalier virker på organismer. Men dette kan vi ikke gjøre når bevilgningene nærmest har stoppet opp. 

Forskningsrådet: Kan ikke øremerke programmer

– Vi har forståelse for forskernes bekymringer, men mener ikke at løsningen er å ha et eget, øremerket program til eksperimentell toksikologi i Forskningsrådet, sier divisjonsdirektør Jesper Simonsen, som har lest bekymringsbrevet fra NSFT.

Simonsen understreker at de ikke kan ha egne program til hvert område som trenger det.

– Vi har i hovedsak to arenaer for forskere: En fri og åpen der alle konkurrerer med alle, og en med mer målrettede satsinger. De målrettede satsingene hadde tidligere mer detaljerte programmer, nå er de bygget opp ut ifra et identifisert problem. Så får forskerne gå sammen om å lage de beste søknadene.

Simonsen mener organiseringen fører til større rom for de enkelte fagområdene enn dersom de skulle ha hatt egne program. Han påpeker at dette også gir bedre konkurranse mellom forskerne.

– Toksikologisatsingen går videre innenfor det nye programmet vi har; Bedrehelse. Her har det også kommet flere bevilgninger til generell toksikologi.

– Kan ikke konkurransen gjøre at noen små skvises ut?

– Hvis det blir så kritisk at man ikke har kapasitet til å møte store samfunnsutfordringer, kan vi prioritere innenfor et program. Vi kan imidlertid ikke sikre alle fagene som til enhver tid finnes: Dette må forskningssystemene, gjennom universitetene og helseforetakene, sikre selv, sier Simonsen.