Hvorfor egne enheter?

Innlegg: Siv Helen Rydheim, psykose- og tvangserfarer
Inger-Mari Eidsvik, psykose- og tvangserfarer

DET ER VIKTIG å ha dedikert personell som ivrer for å bidra til at pasientene får muligheter til å ta i bruk verktøy som vanligvis ikke er tilgjengelig i de enhetene der tvangsmedisinering er vanlig. De medikamentfrie enhetene skal være recovery-basert og ta i bruk og utvikle andre behandlingsmetoder enn tvangsmedisinering.

Enhetene skal være et ledd i arbeidet med å redusere bruken av tvang. Dette utvikles best ved egne enheter hvor det gis gruppetilbud i tillegg til individuelle tilbud.

TERAPIEN. Pasientene må få muligheter til en gjennomgående miljøterapi og annen type terapi som vanligvis ikke er tilgjengelig ved andre enheter. Foreløpig er det kun Helse Nord ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) i Tromsø som har bygd opp en egen enhet for medikamentfri behandling. Målgruppa er pasienter med alvorlige psykiske lidelser. Pasienter med psykoselidelser og bipolare lidelser er prioritert.

Flertallet av dem som blir tvangsmedisinert med antipsykotiske medikamenter, har en psykoselidelse. Det er derfor naturlig at enhetene tar imot dem som tilhører denne gruppa av pasienter.

KUNNSKAPSUTVIKLINGEN. Det er behov for kunnskapsutvikling som ikke innebærer medisinering med antipsykotiske medikamenter. Mange har erfaring med at medikamentene legger lokk på mulighetene til å mestre symptomene som tolkes fra et utenifra-perspektiv. Innenifra-perspektivet, som pasientene har, må imøtekommes individuelt. Dette må gjøres ved å trygge pasientene med at de får komme til en egen enhet der tvangsmedisinering ikke er et alternativ.

Det er nødvendig å utvikle en annen kunnskapsbasert praksis enn den rådende, der pasientene og deres pårørende får sin rettmessige plass i utviklingen. Egne enheter, der det er dedikert personale og følgeforskning, er en forutsetning i utvikling av en kunnskapsbasert praksis for medikamentfri behandling.

Det er gunstig å ha personale med egenerfaring; erfaringsmedarbeidere/erfaringskonsulenter blant fagpersonalet, og at det satses på samarbeidsbasert forskning der forskere fra starten samarbeider med mennesker som har relevant egenerfaring. Tilbudene skal utarbeides i nært samarbeid med brukerorganisasjonene.

SPRÅKBRUKEN. Det er eksempelvis nødvendig å utvikle en inkluderende språkbruk som gjenkjennes av pasientene. Noe av dagens språkbruk i psykiatrien gir assosiasjoner til en militær holdning, som er moraliserende og «oppdragende». Kommunikasjonen må være et godt verktøy for samspill.

Avdøde Tom Andersen sa: «Vi skulle ikke intervenere overfor mennesker, vi skulle snakke med dem på en respektfylt måte som gjorde at de fikk øye på sine egne muligheter». Denne måten å forholde seg på, er recovery-basert. Den recovery-baserte tilnærmingen er nettopp å ta hensyn til den enkelte pasients opplevelse av egne muligheter og å støtte opp rundt det å få tak i det enkelte menneskes håp for fremtiden.

Symptomene på alvorlig psykisk lidelse, som også kan være en veiviser og en ressurs, må tas på alvor, men det er viktig å se og prøve å forstå hele mennesket. Ikke bare symptomene. Det er i dialogen mellom mennesker at positiv forandring skjer. Traumekunnskap og forståelse fra personalet vil være en svært viktig ressurs i egen enhet.

FORSVARLIGHETEN. Dette vil i det lange løp være samfunnsøkonomisk forsvarlig, og ikke minst er det menneskerettslig forsvarlig at det gis reelle valgmuligheter. Det er mange gode grunner til å utvikle en kunnskapsbasert praksis basert på en behandling uten antipsykotiske medikamenter.

Fra regjeringen, ved Helse- og omsorgsdepartementet (26.11.2015) om Medikamentfri behandling for psykisk syke i alle helseregioner» heter det at tilbudet skal etableres i egne avdelinger».

Slik statusen er i februar 2017, har kun Helse Nord har oppfylt kravet. De øvrige helseforetakene har valgt bort kravet om egne avdelinger. Følges dette opp fra myndighetenes side? Gjør helse- og omsorgsminister Bent Høie noe med dette?

Ingen oppgitte interessekonflikter