Gir helsepersonell råd om seneffekter etter kreft

I 2015 var var det cirka 250.000 personer som en eller annen gang hadde fått en kreftdiagnose. Noen av disse får seneffekter.

Den alvorligste formen for seneffekter etter kreft er sekundærkreft, det vil si ny kreft som oppstår, vanligvis 10-30 år etterpå. Yngre kreftsyke er mest utsatt.

Andre seneffekter kan komme som følge av behandlingen, enten etter cellegift, andre legemidler eller strålebehandling. For eksempel kan legemiddelet Herceptin og strålebehandling for visse krefttyper gi økt risiko for hjerte- og karsykdom.

For første gang har nå Helsedirektoratet kommet med generelle faglige råd om seneffekter etter kreftbehandling.

Praktisk hjelpemiddel
OUS-overlege Cecilie E. Kiserud, leder av Nasjonal kompetansetjeneste for seneffekter etter kreft, OUS Radiumhospitalet, har ledet arbeidsgruppen.

– Vi håper de faglige rådene kan være et nyttig og praktisk hjelpemiddel for helsepersonell som møter disse pasientene, sier Cecilie E. Kiserud til Dagens Medisin.

– Er det manglende kunnskap om seneffekter etter kreftbehandling?

– Det er vanskelig å si. Vi tror, blant annet ut fra tilbakemelding fra pasienter, at kunnskapsnivået blant helsepersonell er variabelt. Men vi har ikke noen norske tall på dette. Innenfor kreftomsorgen er det økende kunnskap om at kreftbehandling kan gi seneffekter. Dette er et felt som nå har fått mer oppmerksomhet i onkologien – og blant fastlegene. Kunnskapen om seneffekter er opparbeidet fordi mange kreftpasienter er blitt kurert de siste årene, men det er fortsatt behov for mer kunnskap.

Vanskelig på individnivå
– Hvem har ansvar for å informere pasientene om mulige seneffekter?

– Det høres ut som et lett spørsmål å besvare, men dette er ikke så enkelt. For det første er det usikkert på hvilket tidspunkt i et pasientforløp det er best å gi informasjon om risiko for seneffekter. For noen seneffekter og pasientgrupper vil det være naturlig at det er den avdelingen som behandler pasienten for kreftsykdommen som informerer om seneffekter, mens for andre kan det være mer riktig at det er lokalsykehus eller fastlege som gjør dette, svarer Kiserud.

Hun legger til at det er mulig å si noe om risikofaktorer for utvikling seneffekter blant grupper av kreftoverlevere, men at det ikke er mulig på individnivå å si at noen helt sikkert vil utvikle seneffekter. 

Fastlegene viktige
– Hvordan bør risikogrupper følges opp?

– I dag er det et begrenset helsetilbud til kreftoverlevere med tanke på seneffekter i Norge. St. Olavs Hospital og OUS har et begrenset poliklinisk tilbud, og for noen pasientgrupper finnes det bestemte oppfølgingstiltak. Det er viktig å si at det vi nå har kommet med er generelle faglige råd og ikke retningslinjer. Det finnes lite dokumentasjon på hva slags oppfølging av risikogrupper som er den beste.

De fleste kreftoverlevere følges opp av enten fastlegen sin etter avsluttet kreftbehandling eller av spesialisthelsetjenesten.

– Det er viktig at fastleger har kunnskap om seneffekter. Hver fastlege vil derimot ikke ha så mange kreftoverlevere, og det kan være en utfordring, kommenterer Kiserud.

Ser på utvidet tilbud
– Når rådene er generelle, er det en fare for at ansvaret blir pulverisert?

– De fleste kreftoverlevere følges av fastlege. Anslag fra Storbritannia har vist at kun en liten andel av kreftoverleverne, for eksempel de med kompliserte og sammensatte seneffekter vil ha behov for regelmessig oppfølging i spesialisthelsetjenesten. Det er nå nedsatt en arbeidsgruppe ved OUS som skal utarbeide et forslag til et utvidet klinisk tilbud for seneffekter i vår helseregion.

– Har dere norske studier på oppfølging av risikogrupper?

– Vi har tenkt å søke forskningsmidler for å sammenligne eventuelle forskjeller ved oppfølging i spesialisthelsetjenesten og fastlege i kombinasjon eller hos fastlege slik det gjøres i dag, sier Kiserud.