Faglig autoritet, status og tillit

Kronikk: Stig Slørdahl, administrerende direktør i Helse Midt-Norge RHF

JEG HAR EN stor glede av å lese bøker. En av de siste bøkene jeg har lest, er Paul Kalanithis «When Breath Becomes Air». Boka er utgitt etter at Kalanithi døde av lungekreft i fjor, 37 år gammel. Han var i ferd med å avslutte spesialistutdanningen sin i nevrokirurgi da han fikk diagnosen og levde bare 22 måneder etter dette.

Sannsynligvis gjorde han som flere andre leger har gjort - nemlig å fortrenge og fornekte symptomene på det som burde ha gitt kreftdiagnosen på et tidligere tidspunkt. Han hadde over en periode gått kraftig ned i vekt, hadde kraftige ryggsmerter og etter hvert nattesvette.

MENINGEN. Det er en sterk bok Kalanithi har skrevet; en biografi om eget liv samtidig som han er døende. Du får et nært møte med både håp og skuffelser, men også et møte med moderne medisin og hvordan det er å være medisinstudent – og etter dette en ung lege i spesialisering.

Han hadde ingen ønske om å bli lege, som faren sin. Det eneste han forbandt med medisin, var fravær, eller rettere sagt et fravær i oppveksten av en far som stort sett var på jobb. Han valgte å studere engelsk litteratur og biologi ved Stanford-universitetet og siden en master i historie og filosofi på Cambridge. Han var gjennom årene opptatt av litteratur og filosofi, og spørsmål om hva som gjør oss til mennesker, døden – og hva som gir mening.

DØDEN. Egentlig overrasket han seg selv ved å begynne, og studere, medisin ved Yale-universitetet. Begrunnelsen var blant annet å kunne møte mennesker som må ta vanskelige avgjørelser, og kjenne på sin egentlige dødelighet. Da han ble diagnostisert med langtkommen kreft som 36 åring, ble ikke spørsmålene teoretiske lenger.

På Yale møtte han medstudenten Lucy, som han seinere giftet seg med. Etter studiene begynte hun å spesialisere seg i indremedisin ved UCSF, mens han begynte med en tilsvarende spesialistutdanning i nevrokirurgi ved Stanford. Det er en hverdag preget av lange arbeidsøkter med stor dedikasjon til faget og pasientene: På den ene siden gleden av å lykkes som kirurg og kunne hjelpe pasienter gjennom vanskelige perioder, men også den forferdelige skyldfølelsen av å gjøre feil og mislykkes. En av hans nærmeste venner begikk selvmord i denne perioden på grunn av en feil han gjorde under en operasjon.

TILSTEDEVÆRELSEN. Å lese denne boka, er også et møte med egen historie som medisinstudent og lege. Jeg tok meg selv i å tenke tilbake på vanskelige episoder jeg aldri glemmer. Det er både episoder hvor jeg fortsatt prøver å skjønne hvorfor jeg gjorde feil, eller vurderte situasjonen feil, men også episoder som ga den fantastiske følelsen av at der og da utgjorde jeg en forskjell til beste for en pasient.

Vi er utrolig heldige i helsetjenesten som rekrutterer noen av de flinkeste ungdommene i landet til å bli leger eller annet helsepersonell. De kunne ha blitt sivilingeniører, økonomer eller jurister, for å nevne noen yrker, men de velger et yrke som bidrar til å hjelpe deg i møte med sykdom og lidelse, og arbeide i en sektor som krever tilstedeværelse og beredskap til alle døgnets tider 365 dager i året. De velger også et yrke som ikke bare preger arbeidsdagen, men pasientenes ve og vel, og faglige problemstillinger bearbeides ofte gjennom fritid og ferie.

TILRETTELEGGINGEN. Utfordringen vår fremover er å legge til rette for fortsatt å rekruttere entusiastiske og faglige dyktige personer inn i helsetjenesten og i denne sammenhengen til å bli leger. Derfor blir vi nødt til å bli enda flinkere til å legge til rette for behovene om en bedre balanse mellom fritid og familieliv, og arbeid, men også hvordan vi organiserer og gjennomfører arbeidsprosessene.

I boka skriver også forfatteren om hvordan antallet arbeidstimer per uke er blitt redusert i spesialistutdanningene i California – og at de fleste utdanningskandidatene nå har blitt omfattet av vaktordninger med turnus. I møte med unge kolleger ser jeg at vi også har en jobb å gjøre fremover på disse områdene.

«When Breath Becomes Air» er en bok som viser at legerollen ikke har blitt mindre viktig i dagens samfunn. Vi skal ikke svekke legenes faglige autoritet, status og tillit ute i befolkningen og i helsetjenesten. Derfor er det viktig at vi som er ledere i helsetjenesten arbeider tett sammen med legene for å legge til rette for å rekruttere og beholde dem i tiden som kommer.

KUNNSKAPEN. Paul Kalanithi hadde hele livet en drøm om å bli forfatter. Da han fikk diagnosen og innså at han ville dø i løpet av kort tid, trodde han nok at muligheten var over, men en artikkel i New York Times i 2014, under tittelen «How Long Have I Got Left», ga både kontakter og inspirasjon til å skrive en bok. Han fikk aldri sjansen til å fullføre boken, men manuskriptet kunne utgis med hjelp fra blant annet av kona. Hun har også skrevet en fyldig epilog.

Litteratur er viktig. Det gir oss som lesere ny kunnskap, innsikt og opplevelser rundt de store spørsmålene i livet. Det er også viktig at vi har forfattere med medisinsk bakgrunn. «When Breath Becomes Air» er et sterkt møte med en fremragende lege som døde så alt for tidlig.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2016