Tillitskrisen

STREIKEN i sykehussektoren har i skrivende stund snart vart i to uker. Konflikten virker dyp, uforsonlig og fastlåst. For begge parter handler den om viktige prinsipper. Således er det vanskelig å se for seg at Akademikerne Helse og Spekter klarer å finne en vei ut konflikten. Løsningen finnes i alle fall ikke gjennom et kompromiss av typen «la oss møtes på midten».
 
En arbeidskonflikt er en kamp om å tegne et bilde av virkeligheten som passer ens mål og ønsker – samtidig med at man forsøker å karikere motstanderen og deres motiver. Således har både Marit Hermansen og Anne-Kari Bratten løftet frem økt pasientsikkerhet som fremste argument for at deres syn bør få gjennomslag.
BEGGE parter har også forsøkt å spille «verdikortet»: Hermansen og Bratten har fortalt at de jobber for å støtte opp om «den norske modellen». Underforstått: Man jobber for at samfunnet skal styres gjennom et respektfullt samarbeid mellom partene i arbeidslivet. All den tid vi står midt oppi en arbeidskonflikt, har noe åpenbart gått galt underveis i prosessen.
Å forsøke å ramme motstanderen, har imidlertid en potensiell bakside: Spekter-sjefens utspill i Dagens Næringsliv før streiken var et faktum, har ikke hjulpet Anne-Kari Bratten. Skal man først kjøre løpet og være tøff leder for arbeidsgiversiden, vinner man ikke tillit om man samtidig ikler seg offerrollen. Det gjorde Bratten gjennom utspillet «De kaller meg for søppelfylling». At Legeforeningen vennlig ba om unnskyldning – og ikke falt for fristelsen til å slå tilbake – var et klokt trekk.
OPINIONENS vurdering av en streik, er av avgjørende betydning for hvor lenge partene ser seg tjent med å holde konflikten gående. Meningsmålingen som Ipsos MMI har gjort for Dagens Medisin, tyder på at Akademikerne Helse og Legeforeningen så langt har lyktes best. Argumentasjonen om at «en trøtt lege er en farlig lege», har vunnet gehør hos folk fremfor Spekters tolkning om at legene først og fremst jobber for sine gode overtidsordninger.
Samtidig er Legeforeningen en mektig spiller i norsk offentlighet – særlig gjennom den dualistiske rollen som fagforening og faglig forening. I styrende organer har man sett seg lei av at foreningen og dens tillitsvalgte setter seg på bakbeina når nye reformer eller systemer skal vedtas. Derfor er det en krevende øvelse for godt betalte leger – frontet av mektige Legenes Hus – å få støtte fra folk om at de kjemper for noe mer enn seg og sine.
DET meste er et spørsmål om perspektiv: Forskere ved Legeforskningsinstituttet skriver i en kronikk i dagens avis om hvordan gode arbeidsvilkår har gjort det mulig for norske leger å få mange barn. De viser til Tyskland som eksempel på det motsatte. Ordninger som er allmenne for norske arbeidstakere – som barnetrygd, fødselspermisjon og barnehagedekning – har muliggjort dette.
Samtidig er det ikke urimelig at norske leger forholder seg til at man lever i likestilte Norge i 2016 – og ønsker seg et arbeidsliv som kan kombineres med et familieliv. Så vil sikkert Spekter innvende at det er nettopp en slik løsning de tilbyr, blant annet gjennom færre timer med overtid. Problemet er bare at løsningene Spekter-sjefen foreslår – som ansettelse av flere leger dersom mindre betales gjennom overtid – ikke står til troende.
DERSOM individuelle turnuser blir en realitet, innebærer det en forskyving av makt i retning av arbeidsgiver. Mange steder kan det sikkert bety bedre bruk av ressursene, høyere kvalitet på tjenestene – og være gode løsninger for en rekke ansatte. Men legene ønsker ikke å sitte i baksetet og se på at arbeidsgiver både svinger, styrer, gasser og bremser.
Sånn blir det når man ikke stoler på sjåføren. Norsk helsetjeneste trenger sårt en Bleikelia-reform.

Lederen ble først publisert i Dagens Medisin, utg. 15/2016