Gi oss gleden tilbake – og en tillitsreform!

Innlegg: Randulf Søberg, konserntillitsvalgt for Akademikerne, Helse Midt-Norge

AKADEMIKERNES STREIK er på vei inn i sin fjerde uke og tirsdag var det samtaler mellom partene, men samtalene strandet. Det som var et lite håp, ble raskt slukket, dessverre.

Det burde være enkelt å komme til en løsning ettersom arbeidstakerne mener at arbeidsbelastningen er for høy i de fleste sammenhenger – daglig arbeid, vakter, ukesbasis og årsbasis, for ikke å snakke om ferietiden – og arbeidsgiver kan synes også å mene at arbeidsbelastningen bør reduseres, og kanskje til og med reguleres innenfor arbeidsmiljøloven?

MAKTBALANSEN. I dag eksisterer det vide og avtalte unntak fra arbeidstidsordningene i arbeidsmiljøloven; 60 timers uker og 19 timers økter og redusert hvile mellom økter. Lokalt kan det, og blir det, avtalt ytterligere utvidelse av disse rammene. Man skulle tro at man på denne bakgrunn skulle kunne sette seg ned for å finne en løsning som kunne redusere byrdene, men istedenfor opplever Akademikerne at arbeidsgiver vil overta all styring innenfor disse altfor vide rammer.

Avtalen har vært kollektiv og ble opprinnelig avtalt for mange år siden med en helt annen arbeidsbelastning i sykehusene. Arbeidsgivers disposisjoner oppleves som at de vil fra kollektive løsninger og avtaler over på individuelle avtaler – og derved forflytte maktbalansen betydelig.

SIN EGEN LYKKES SMED. Dette er årsaken til at hele Norges arbeidstakerside støtter Akademikerne i streikesituasjonen. Denne støtten er nærmest oppsiktsvekkende, og det er noe nytt i norsk arbeidsliv at akademikerne og legene får massiv støtte på denne måten. Det beror jo på at alle ser at her skjer det noe som kan få stor betydning for alle lønnsmottakere i dette land. Man rører ved det kollektive vern om arbeidstid, og dermed rokker man ved den norske modellen hvor tillit er selve fundamentet.

Mange snakker nå om fagforeningsknusing. Hvis arbeidsgiver lykkes, vil foreninger, organisasjoner og tillitsvalgtes posisjon nærmest være utradert og hver enkelt arbeidstaker blir «sin egen lykkes smed».

TILLIT BLE MISTILLIT. Der tillit burde råde, finner man i stedet en utbredt mistillit. Tilliten til arbeidsgiver er borte, og den har forsvunnet bit for bit gjennom mange år. Den manglende tilliten er nå det største problemet – av mange – i spesialisthelsetjenesten. Økonomien er stram og «trumfer» alle problemer – og ledere måles i stor grad på økonomi og i liten grad på faglighet.

Akademikerne mener selvfølgelig også at økonomi er viktig og at budsjett skal holdes, men det er faget, og utøvelsen av yrket, som har brakt hver enkelt inn i sykehusene. Alle ønsker å være dedikert til sitt arbeid og sine oppgaver og mener at god faglighet også er god økonomi.

PARIAKASTE. Nå kan man også se et tydelig generasjonsoppgjør eller opprør, og de yngre legene er de førende. Det er de som har hatt de tøffeste vaktene i et stadig mer krevende helsevesen: De har hatt midlertidige stillinger og vikariater, de har vært de gravide som mister vikariatet, de har hatt overtid i uttalt grad uten mulighet til registrering – de ønsker seg fast stilling – de har vært utsatt for den hardeste HR-utøvelsen. I det store og hele har de vært sykehusets pariakaste.

Aggresjon og sinne har vært oppspart gjennom mange år. Dette kommer nå til syne gjennom streiken, hvor den unge generasjon får full støtte av den eldre generasjon, som også opplever stor frustrasjon over ledelsen styringsiver og utøvelse av hard HR.

PROBLEMATISK. Befolkningen har stor forståelse for streiken og de streikende, og alle fagorganisasjoner ser at her må man ikke akseptere mer makt og styringsrett til arbeidsgiver.

Det må være et betydelig problem for arbeidsgiver at mange leger har et meget anstrengt forhold til sin arbeidsgiver, troverdigheten og tilliten er fullstendig borte. Det vil ta lang tid å bygge den opp igjen, men dette arbeidet bør starte umiddelbart.

Både Spekter ved styreleder og direktør og HF-direktører er ute med «pene» ord i mediene, men problemet er nå at det er ingen som tror på deres ord lenger. Kjernen i konflikten er at troverdigheten og tilliten har forsvunnet. Dette er fremtidens største problem.

ARBEIDSKAFTKJØPEREN. Arbeidsgiver må nå snart oppfatte dette. Det beste de da kan gjøre, er å sette seg til forhandlingsbordet for å finne en løsning på kort sikt. Så må begge parter ta ansvar og finne veien tilbake til tillit og troverdighet på lang sikt. Dette vil være en møysommelig prosess, men her må eier, ved helsestatsråden og de fire RHF-direktørene, ta et betydelig ansvar. 

Hvorvidt Spekter kan være en del av fremtiden, er det mange på arbeidstakersiden som betviler: Spekter har vært eksponent for en meget konfronterende lederstil og hard HR gjennom alle de årene de har vært engasjert i sykehusene. I støtten fra LO i Trondheim til de streikende omtales Spekter som «arbeidskraftkjøperforeningen», og dette oppfattes som en dekkende karakteristikk. Spekter synes ikke å representere en god arbeidsgiverpolitikk i kompetansebedrifter, som sykehusene er.

GLEDE OG STOLTHET. Utfordringene løses kun ved samarbeid, tillit og arbeidsglede. Helsevesenet står overfor store utfordringer de kommende årene med en rivende medisinsk utvikling. Og med en stor andel av eldre og misforholdet mellom oppgaver og ressurser, vil utfordringene neppe bli mindre. Skal man løse oppgavene og utfordringene innenfor de rammene som samfunnet er villig til å stille til disposisjon, kreves det både tillit og troverdighet.

I tillegg er det nødvendig å bringe glede og stolthet tilbake til sykehusene og til dem som arbeider der.

TILLITSREFORM. Det har vært mange reformer, men nå trengs det en uttalt tillitsreform i spesialisthelsetjenesten. Veien blir ikke lett, det blir mange bratte kneiker for både arbeidsgiver og arbeidstakere, men også en belastning på ansvarlige politikere dersom man skal bevare det gode norske offentlige og solidariske helsevesen – og den norske modellen med jevnbyrdige parter i arbeidslivet.

Det dreier seg om godt arbeidsmiljø, som igjen gir god kvalitet, god økonomi og ikke minst god pasientsikkerhet.

Vi må starte nå, det er ingen tid å miste.

Ingen oppgitte interessekonflikter