Et gufs fra fortiden

Kronikk: Kjell O.Skavdal, tidligere overlege ved revmatologisk avdeling, Betanien Hospital, Skien og overlege i Nav med spesialistpraksis i revmatologi i Larvik

SOM LEGE utdannet i Bonn 1957–1963 registrerer jeg et gufs fra fortiden når jeg ser at unge medisin- og tannlegestudenter står frem i Aftenposten 25. juni. De studerer i Polen på engelskspråklige utdanninger og er bekymret for fremtiden. De synes å ha mindre praksis under studiet, men dette må la seg kompensere ved at landene samarbeider. Da jeg i 1957 startet på det medisinske studiet ved Universitetet i Bonn, var Tyskland preget av etterkrigstiden. Norge hadde ikke kapasitet til økt tannlege- eller medisinerutdanning. Vi «snyltet» da, som nå, på utenlandske lærersteder, men var glade for å få studieplass. Hjemmefra kom det advarsler fra Legeforeningen, og en representant fra Universitetet i Oslo kom til Tyskland for å realitetsorientere oss – med melding om at «dere kan ikke regne med å komme hjem igjen – vi vil ikke ha behov for dere».

Vi ble også motarbeidet fra professorhold med påstanden om at tyske universiteter ikke holdt mål. Men universiteter i Østerrike, Nederland og Storbritannia kunne aksepteres.

NYE TANKER. Etter hvert oppsto et samarbeid om å ta imot ferdige utenlandsmedisinere og - tannleger. ANSA, studentorganisasjonen for norske utenlandsstudenter, var en pådriver. Myndighetene skjønte at de hadde behov for oss – og det ble iverksatt tilleggskurs for utenlandsmedisinere. Universitetet i Bergen var blant de første.

Vi arbeidet mye i vikariater som studenter og ble kjent med norske forhold. Ved sykehusene ble vi tatt imot med åpne armer og fikk nødvendig ferdighetstrening og erfaring. Jeg våger å tro at vi var med på å bygge opp Helse-Norge, og at vår arbeidskraft var tvingende nødvendig. Mange har senere sittet i professorater og overordnede stillinger her i landet. Jeg våger påstanden om at uten de hjemvendte og utenlandsutdannede medisinere og tannleger, ville det ha stått dårlig til i Helse-Norge.

MER MOTBØR. Nå møter igjen våre utenlandsstudenter, spesielt i Polen, motbør: De anses ikke som gode nok praktisk, noe tannlegestudentene har fått erfare. Men dette kan bøtes på hvis enkeltland, universiteter og fagforeninger vil samarbeide. Det har oppstått EU-komplikasjoner og kommet ny lovgivning i Polen. Men dette kan løses politisk med tilstrekkelig vilje og fleksibilitet. Kanskje slakke litt på prinsippene og finne frem til rimelige overgangsordninger? Studentene må slippe å frykte studieavbrudd når de har kommet halvveis – og over det – i studiet.

Vår helseminister Bent Høie har fått spørsmål på sitt bord. Det ser nå ut til at statsråden tar ballen og utfordringen, som omtalt på nett i Dagens Medisin (30. juni 2016).

VI KAN BIDRA. En mer offisiell tilrettelegging for de ferdige utenlandskandidater bør finne sted snarest. Lege- og tannlegeforeningen må heve seg over laugsånd og økonomiske interesser og utvikle en faglig plattform til alles beste.

Norge får tilført en rekke nye fagfolk som har gjort seg fortjent til å starte sin yrkeskarriere etter å ha tilegnet seg kunnskap vi vil få god bruk for etter fire, fem og seks års studier. Vi bør ønske dem velkommen som fagfeller slik at de glir inn i det medisinske og odontologiske miljø – og unngå uttalelser fra fylkestannleger som uttrykker at «vi vil helst unngå dem». Vi kan bidra til å forbedre deres praktiske ferdigheter ved at det offentlige trer mer aktivt inn.

HÅPET. For tannlegene fra Polen er ett år som lisenstannlege nødvendig i dag. Denne praksisen må de skaffe seg selv og gå «på døra» hos autoriserte tannleger. De større offentlige tannklinikkene kunne ha en oppgave der.

Turnustjenesten for leger er på vei ut og blir lagt til spesialistutdanningen, men er fremdeles en nødvendig start- og erfaringsperiode for unge leger.

Mitt håp er at Norge også her finner muligheter for utenlandsmedisinerne.

POLITISK VILJE? Jeg applauderer at helseministeren har kommet på banen: Finn fornuftige løsninger og be stortingsrepresentanter om ikke å slippe saken. Ap-politiker Marianne Aasen er løsningsorientert når hun ønsker å finne en ordning for dem som har begynt å studere. Et politisk samarbeid med Polen og trykk fra norske stortingsrepresentanter tror jeg derfor på. Sp-politiker Kjersti Toppe har faglig tyngde og er engasjert i helsespørsmål. Den «polske masseutdanningen» av leger anser hun som uheldig, men la oss se positivt på mulighetene dette gir Helse-Norge. På sikt vil vi profitere på det.

La heller en viss regulering skje ved forutsigbare tiltak, eventuelt endringer i låne- og stipendordninger samt klare meldinger i forkant. På grunn av usikkerheten har ANSA nå advart mot å studere medisin i Polen.

Våre studenter fra Norge må ikke få i fleisen – langt ute i studiet – at de ikke blir godkjent. Vi må i samarbeid finne en omforent løsning for medisinsk profesjonsutdanning i utlandet. Derfor er jeg glad for at du har engasjert deg, statsråd Bent Høie.

Ingen oppgitte interessekonflikter