Politikk, satsing og prioriteringer

Espen Gade Rolland, nestleder i Norsk sykepleierforbunds faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus (SPoR)
POLITIKERE HAR stadig innlegg i aviser med overskrifter som «de nederst ved bordet» og «vi tar de svakeste på alvor», der regjeringens satsing på mennesker med psykisk helse-/rusproblemer blir fremhevet. Men hvor er denne satsingen?
Politikerne fremhever blant annet satsing på kommunal psykologkompetanse og øket behandlingskapasitet i spesialisthelsetjenesten. Dette er vel og bra, men her mangler det totale bildet i kommunalt psykisk helsearbeid.
GRUNN TIL BEKYMRING. Helsedirektoratet følger utviklingen av kommunale tiltak i psykisk helsearbeid, og rapporter fra 2014 viser en nedgang i antall årsverk tilknyttet psykisk helse i kommunene. Sintef konkluderte tilsvarende i rapporten «Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2015». Årsverk holder seg stabilt på drøyt 13.000. Samtidig sliter kommunene med å gi et godt tilbud til mennesker med alvorlige psykiske helseplager, og nedbygging av døgnplasser fortsetter. Uten økte ressurser, men økte oppgaver, må grupper nedprioriteres.
Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA) bekrefter denne tendensen. De følger en bekymringsfull utvikling i antallet årsverk i det kommunale psykisk helse- og rusarbeidet, og da spesielt for voksne. I tillegg fastslår Riksrevisjonen i en rykende fersk rapport (2016) at mange kommuner ikke har styrket sitt tilbud innenfor rus og psykiatri.
NEDPRIORIERT? Tror politikerne at løsningen er å styrke psykologkompetansen i kommunen? I statsbudsjettet er det foreslått tilskuddsordning for ansettelse av psykologer, og det er lagt opp til et flatt årlig tilskudd på 300.000 kroner per psykologårsverk. Dette forutsetter betydelig kommunal egenfinansiering på over 50 prosent, spesielt om man ønsker spesialistkompetanse.
Jeg er kritisk til at økningen ikke skjer gjennom friske midler, men tas fra andre viktige tiltak i kommunale psykiske helsetjenester. Dette er bekymringsfullt når vi ser utviklingen de siste årene. Kompetansesentrene får mindre, og midlene til utviklingstiltak reduseres med rundt 30 millioner kroner, ifølge NAPHA. Det er aller størst bekymring over at kommunalt psykisk helsearbeid for voksne virker nedprioritert.
TA GREP! Omtrent halvparten av den voksne befolkningen i Norge rammes av en psykisk lidelse i livsløpet. Forekomsten av psykiske lidelser i Norge er relativt stabilt, men økende befolkningstilvekst vil føre til at flere mennesker rammes og har behov for tjenester.
En av hovedoppgavene fremover vil være å redusere forekomsten av angst, depresjon og rusproblemer for å sikre mennesker livskvalitet og redusere belastningen for samfunnet. Psykologsatsingen i kommunene profileres for å løfte det helsefremmende og forebyggende arbeidet blant barn og unge, hvor blant annet helsesøstertjenesten er sentral. Dette er bra, men kan ikke prioriteres alene. «Rask psykisk helsehjelp» får samme bevilgning som i fjor: Prioriteringen er ikke i samsvar med ambisjonene – og ønsket om spredning til flere kommuner.
GODT HVERDAGSLIV! Forskning viser at forventet levetid er omkring 20 år kortere for mennesker med alvorlige psykiske lidelser enn for befolkningen for øvrig. Nesten 60 prosent av denne overdødeligheten kan tilskrives somatiske sykdommer, som har et stort potensial for forebygging.
Mye tyder på at det svikter innenfor forebygging og behandling av somatiske sykdommer hos denne gruppen mennesker. Derfor må personer med psykiske lidelser få mer hjelp der de lever og bor, og fagfolk må ha mer fokus på hvordan personer med alvorlige psykiske lidelser kan leve et sunt og godt hverdagsliv. Dette understøtter viktigheten av å styrke det kommunale omsorgstilbudet innen psykisk helse – det virker som om politikerne ikke har fått dette med seg.
KRENKENDE. Sintef fastslår i en rapport fra 2014 at mange kommuner ikke har tilstrekkelig tilbud til mennesker som skrives ut fra døgninstitusjoner innen psykisk helse- og rusbehandling. Mange mangler bolig, og svært mange er uten arbeid/aktivitetstilbud, hjemmetjenester og støttekontakt. Rapporten sier at for 60 prosent med slike behov, var tilbudene ikke på plass ved utskriving. Kapasitetsproblemer rapporteres som årsak.
Å bli overlatt til seg selv uten de tjenestene man har behov for, kan ende med akuttinnleggelser og ikke sjelden knyttet opp mot tvang. Dette oppleves dramatisk for de involverte, og mennesker påføres unødige krenkelser. Mennesker med psykiske helseproblemer blir ikke prioritert.
Helseminister Bent Høie har lenge frontet en stor satsing for disse menneskene, en satsing som er usynlig for oss som jobber innen faget. Er det virkelig slik at satsingen kun er ment for behandlingsregimene, og ikke er prioritert der menneskene lever sine liv? Jeg håper politikerne våkner i tide.
Ingen oppgitte interessekonflikter