Fastlegene flykter fra distriktene

Kari Sollien, leder i Allmennlegeforeningen
NYE TALL viser at fastlegeavtalene er mer enn tre ganger så lange i kommuner med over 50.000 innbyggere som i kommuner med under 2000 innbyggere. I de små kommunene varer avtalene i snitt 2,75 år, mot over åtte år i de store kommunene, viser en undersøkelse som Nasjonalt senter for distriktsmedisin har utført. Senteret har sett på alle fastlegeavtaler fra fastlegeordningens start og frem til mai 2014.
I en spørreundersøkelse om rekruttering av leger i kommunene som KS utførte i 2015, rapporterte de små kommunene gjennomgående om problemer med å rekruttere leger.
De små kommunene har altså problemer både med å beholde og rekruttere sine fastleger. Dette er et stort problem for kvaliteten på tjenesten.
VAKTBELASTNINGEN. Det kan være mange grunner til at det er en større gjennomtrekk i de små kommunene. En viktig årsak som mange av mine medlemmer rapporterer, er stor vaktbelastning.
Den nye akuttmedisinforskriften setter krav til legevaktslegenes kompetanse. Blant annet skal leger som ikke har vaktkompetanse, ha bakvakt. Akuttutvalget publiserte nylig sin NOU «Først og fremst», der utvalget foreslår en forskriftsfestet responstid i de prehospitale tjenestene som vil kreve en desentralisering av legevakten. Begge disse nye kravene vil kreve en betydelig økning av antall leger i legevaktordningen, eller en betydelig økt arbeidstid for de legene som allerede er i kommunene.
I vaktordninger med fire leger i vaktturnus jobber hver lege mellom 250 og 600 overtidstimer i året. Det er ikke bærekraftig å øke vaktbelastningen for de legene som jobber i de små kommunene ytterligere. Flere leger er helt nødvendig for å kunne gi et forsvarlig tilbud til innbyggerne – og gjøre distriktene til et mer attraktivt sted å jobbe.
NOEN GÅR FORAN. Det finnes flere eksempler på små utkantkommuner som har klart både å rekruttere og beholde fastleger.
I disse kommunene har man gjerne flere fastleger enn det som er økonomisk bærekraftig med ren næringsdrift. De ser legenes samlede arbeidsbyrde på dagtid og vakt, og de har kompenserende avspaseringsordninger. Det er ulike avtaler og avlønningsformer i disse kommunene. Mange har økonomiske samarbeidsavtaler, såkalte 8.2-avtaler etter rammeavtalen, som reduserer legenes driftsutgifter.
Andre kommuner har kombinasjon av fast grunnlønn og insentivlønn, andre igjen har valgt fastlønn. De har en ledelse som er opptatt av gode legetjenester, som har et mål om gode legetjenester til innbyggerne og en plan for å få dette til. Det er mye å lære av disse kommunene.
SE TIL NEDERLAND! For å rekruttere flere leger til fastlegepraksis og legevakt, kan vi også lære av andre lands erfaringer. The BMJ publiserte en artikkel i 2015, «Why are Dutch GPs so much happier?», der britisk og nederlandsk allmennpraksis sammenlignes. Nederland har god rekruttering til allmennmedisin, mens Storbritannia strever, til tross for at det er mange likhetstrekk mellom de to landene når det gjelder arbeidstid, lønnsnivå og tid sammen med pasienter.
Artikkelen peker på fem avgjørende forskjeller som kan spille en rolle: For det første er det en sterk fagforening. I England har ikke allmennpraktikerne en egen fagforening, noe de har i Nederland. En annen viktig forskjell er at i Nederland lager allmennlegene sine egne «guidelines» – med utgangspunkt i det allmennmedisinske faget og den allmennmedisinske epidemiologien. Disse veilederne blir i svært stor grad respektert. I Storbritannia lages veilederne sentralt, og de er i stor grad basert på spesialisthelsetjenestens pasienter og behov. I Nederland opplever allmennlegene en sterk og tydelig støtte fra, og samarbeid med, myndighetene.
Videre har allmennpraksis høy status og godt rykte i Nederland. Dette gjelder både universitetene som utdanner legene, og i mediene. Til sist er det en større stabilitet og trygghet om betaling og rammevilkår i Nederland enn i UK.
AKTIV HANDLING! Hva kan vi i Norge lære av dette som kan bedre rekrutteringen til allmennmedisin og legevakt? Jeg mener det er behov for å vise frem allmennmedisinen til legestudentene tidligere og bedre enn i dag. Det må legges til rette for at mer av undervisningen skjer ute i primærhelsetjenesten. I tillegg må det allmennmedisinske faget styrkes. Det er fint og interessant med forskning på allmennlegene slik jeg har referert i denne teksten, men vi trenger først og fremst mer klinisk forskning i allmennmedisin slik at vi får retningslinjer som egner seg i allmennpraksis og for multisyke pasienter. Til sist mener jeg vi har mye å gå på når det gjelder aktiv handling fra myndighetene, både lokalt og sentralt.
Mitt nyttårsønske for primærhelsetjenesten er at myndighetene satser synlig og kraftig på styrking av legetjenesten i distriktene.