Kunnskapsløst om pakkeforløp

Sigrid Ramdal, styremedlem i Norsk forening for psykisk helsearbeid
REGJERINGENS FORSLAG om å innføre pakkeforløp i psykisk helsevern, har høstet mange kritiske tilbakemeldinger. Ikke uventet, med tanke på hvordan forslaget bryter med de siste tiårenes arbeid for å forbedre de psykiske helsetjenestene.
I 1997 kom stortingsmeldingen «Åpenhet og helhet», som et svar på kritikk av psykisk helsevern. Fra nå av skulle pasienter behandles som helhetlige personer med behov for hjelp på flere områder av livet. Den enkeltes særskilte behov skulle vektlegges og pasienter og pårørende skulle få større innflytelse over tjenestene.
ET TILBAKESTEG. Opptrappingsplanen og andre reformer fulgte i årene etter. Mye er oppnådd: Kommunale tilbud er i ferd med å bygges ut, og det tverrfaglige feltet psykisk helsearbeid har vokst frem som en motvekt til fragmenterte og ensidige tjenester. Men vi er mange som mener at det er lang vei igjen, og forslaget om pakkeforløp er et klart tilbakesteg.
At en diagnose skal utløse et forhåndsdefinert og tidsbegrenset behandlingsforløp, står i skarp kontrast til perspektivene ovenfor. Mennesker har ulike behov ut ifra hvem de er, sine ressurser og sin livssituasjon. Psykiatriske diagnoser, som i beste fall er til hjelp ved å sette ord på en samling symptomer på et gitt tidspunkt, kan ikke alene predikere hvilke tiltak som vil være virksomme.
SVEKKER KVALITETEN. Å først skulle motta en pakke for én diagnose, og deretter en ny pakke for en annen diagnose, bryter dessuten med tanken om mennesket som helhet; problemene må ofte ses i sammenheng. Noen ganger kan depresjonen lette mens man retter fokus mot for eksempel spiseproblematikk, eller angsten forsvant mens vi jobbet med familiesituasjonen, jobb eller bolig. Ofte må veien bli til mens vi går. Også om man arbeider strukturert og målrettet, er lydhørhet og tilpasning sentralt.
Forskningen viser dessuten at i arbeid med psykiske problemer er relasjonen avgjørende. Hvordan du blir møtt, kan ha mye å si for hvor godt hjelpen virker – det kan rett og slett utgjøre en stor del av hjelpen. Forhåndsdefinerte pakker vil begrense hjelperens frihet til å foreta tilpassinger og «la brukerens behov være avgjørende», slik det het i den nevnte stortingsmeldingen. Hjelperrelasjonen, hvor tillit og empati er essensielt, vil rammes av dette; noe som igjen vil få konsekvenser for kvaliteten på hjelpen.
TREKK FORSLAGET! Helseministeren fremholder at det vil være mulig å bruke skjønn innenfor pakkeforløpene. Dette beroliger oss ikke. Vi mener at brukermedvirkning sammen med klinisk skjønn må være helt sentralt i tjenestene. Så skal vi også bygge på kunnskap, men med en ydmykhet og visshet om at forskningen på dette feltet er lite absolutt og til dels preget av faglige interesser.
Å bygge på kunnskap, handler også om å ta i betraktning vår nære historie. Vi vil helst ikke tro at helseministeren ønsker å avskrive de siste tiårenes arbeid for brukermedvirkning og helhetsperspektiv i psykisk helse-tjenestene. Men da må han overbevise oss ved å trekke forslaget om pakkeforløp tilbake.
Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 19/2015