De beste læretalentene utredes for lærevansker

Torkil Færø, vikarlege tilknyttet Proffice AS. Tidligere lærer i grunnskolen og ved Glassverket skole, en spesialskole for barn med atferdsvansker
VI HENVISER barn til utredning for lærevansker som aldri før. Som fastlegevikar opplever jeg ofte  at jeg bare er et «stempel» på veien til videre utredning. «Eleven klarer ikke sitte i ro på skolen, vil ikke innrette seg etter lærernes anvisninger og forstyrrer klassens undervisning». Bestillingen fra skolen er klar: Eleven har lærevansker og må utredes.
Jeg skammer meg over å innrømme at jeg tankeløst har sendt dem videre i systemet, der de blir stemplet som syke, får en diagnose og medisineres slik at skolen kan takle dem.
LEKENHET. Psykologer har i den senere tid fått øynene opp for antropologenes studier av læringsmetodene i jeger-samlersamfunnene. Studiene er relevante, for det er deres hjerner vi går rundt med. Funnene tyder på at nysgjerrighet, lekenhet og omgjengelighet er instinkter som er utviklet gjennom millioner av år for å sørge for at barn lærer det de skal for å fungere i voksenverdenen. I jeger-samlersamfunnene er det nødvendig med store kunnskaper og ferdigheter for å takle den omskiftelige og uforutsigbare tilværelsen. De må bli tilpassingsdyktige, ha gode evner til samarbeid og utvikle sine individuelle talenter for å sikre stammens overlevelse.
Det viktigste virkemiddelet evolusjonen utviklet for å få til dette, er leken. Lekens uhøytidelige og humørfylte karakter gjør at vi kan bli lurt til å tro at det er et unødvendig overskuddsfenomen. Men ingenting kunne ha vært lengre fra sannheten: Lekenhet er et instinkt utviklet for å sikre at vi lærer det vi trenger for å overleve i en uforutsigbar og utfordrende verden. Det absurde blir da at vi henviser barna med det største læringspotensialet til utredning for lærevansker. Jeg vil påstå at det ikke er barna som har lærevanskene. Det er skolen som ikke klarer å legge undervisningen til rette for dem, med stor slitasje på både elever og lærere som resultat.
TRAUMATISK. Jeg har ti års erfaring som lærervikar, både i normalskolen og på en spesialskole for barn som normalskolen hadde gitt opp. De samme barna som jeg brukte masse krefter på å få til å konsentrere seg i klasserommet, hadde ingen problemer med å konsentrere seg i timevis når de gjennomførte aktiviteter de var motivert for. På ridning, trialkjøring, fisking og mekking fikk de brukt talentene sine og fikk utløp for sin energi. Med økt innflytelse på egen skolehverdag klarte de også å holde følge med sin vanlige klasse i kjernefagene. I aldersblandede klasser og i fri lek utviklet de mer empati og kontroll over egen oppførsel. De fikk en bagasje av mestring og opplevelser som gjorde at verden ikke falt sammen når de møtte motstand.
Som lege møter jeg de voksne som skolen har sviktet. Politiet kommer trekkende med dem på natten for utvidede blodprøver, de må ha tilsyn på glattcelle, de behandles for angst og depresjon. I de alvorligste tilfellene må jeg skrive en dødsmelding etter selvmord. Selv om det selvfølgelig har vært andre faktorer med i bildet, oppfatter jeg skolens manglende forståelse som den siste spikeren i kista. Mange har hatt en opplevelse av skoletiden som et kontinuerlig traume.
EVNENE. Barn er altså læremaskiner som skolen bruker masse krefter på å bremse og kontrollere. Det er helt unødvendig. Ved å utnytte elevenes læreegenskaper i stedet for å motarbeide dem, vil vi spare enorme ressurser, både menneskelig og økonomisk.
Akkurat som i jeger-samlersamfunnet må våre barn forholde seg til et informasjonssamfunn der ingen av oss kan forutsi hva som vil være nyttig å vite i fremtiden. Men de trenger evnene, slik psykolog Peter Gray beskriver i boken Free to learn: «I fri lek lærer barna å ta egne avgjørelser, overvinne frykt, løse egne problemer, takle vanskelige følelser, få venner, skape og følge spilleregler og samspille som likeverdige heller enn som lydige eller ulydige undersåtter. Kort sagt å ta kontroll over egne liv. Ved å frata elevene friheten til å være nysgjerrige og lekne i den hensikt at de skal lære mer, tar vi samtidig fra dem det viktigste verktøyet for å lykkes med oppdraget».
SLØSER MED TALENTENE. Det viktigste vi i helsevesenet kan bidra med, er å gjøre de skoleansatte oppmerksom på at barnas symptomer kan være et tegn på stort læringspotensial – og ikke nødvendigvis på lærevansker. Og at de ofte kan snu den fastlåste situasjonen ved å la eleven få mer innflytelse over egen hverdag og bruke sine medfødte læringsinstinkter.
Så neste gang du som helsepersonale blir spurt om å henvise barn med stor virketrang til psykiatrisk vurdering, kan du trygt si: «Jeg tror ikke du er syk, men jeg har mistanke om at du kan ha stort læringspotensial. Det er uklart om skolen din er i stand til å takle dette. Prøv først undervisning der dine interesser og talenter bestemmer pensum. Om problemene likevel vedvarer, tar du ny kontakt».
Slik kan vi bidra til å stoppe sløsingen med talenter og liv.
Ingen oppgitte interessekonflikter