Pasientavtaler kan sikre nye medisiner

Karita Bekkemellem, administrerende direktør i Legemiddelindustrien (LMI)

I NORGE har vi en blåreseptordning som fungerer godt for veldig mange legemidler. Men innenfor legemidler som brukes i spesialisthelsetjenesten – særlig kreftlegemidler – er ikke systemene gode nok. Det ble ganske åpenbart i saken som gikk i mediene den siste tiden før påske.
Det nye metodesystemet må bli bedre og mer forutsigbart, slik at vi unngår situasjoner der norske pasienter må vente lenge på nye livsforlengende legemidler på grunn av forhandlinger og uenighet om verdien av et legemiddel.
Vi må få på plass et rammeverk og forbedringer i metodevurderingssystemet når partene er uenige og det hindrer pasienter tilgang til viktige medisiner.
DILEMMA. Som bransjeorganisasjon er vi for størst mulig grad av åpenhet, men er nøytral i forhold til om enkelte firma ber om spesielle avtaler. Vi kjenner ikke innholdet i forhandlinger som måtte pågå, men vi er opptatt av at pasientene skal få tilgang til livsviktige, nye medisiner. Da må vi løfte blikket og se på om vi har rigget systemet riktig.
For å forstå dilemmaet bedre, er det to spørsmål man først må kunne svare på.

•  Er det særskilte trekk ved utviklingsløpet til kreftlegemidler som gir større usikkerhet om verdien over tid sammenlignet med andre terapiområder?
•  Er det slik at selv om Europa er et indre marked for varer, bruker noen land mindre på helse enn andre rett og slett fordi kostnadsnivået der er lavere enn i Norge?

Jeg tror vi raskt kan svare ja på begge spørsmålene.
RISOKODELING. Det første spørsmålet: Ja, kreftlegemiddelutvikling skjer mer trinnvis enn på andre områder.
Utvikling og godkjent bruk starter oftest på de aller sykeste pasientene. Likevel har de fleste landene et system der man bare får fastsette maksimal utsalgspris når legemiddelet kommer på markedet. Samtidig er målet for firmaene å utvikle legemiddelet videre, få mer data, vise bedre overlevelse, som også medfører at verdien for samfunnet og pasientene øker over tid.
Når man fastsetter verdien av legemiddelet tidlig, vil man ende opp med en kostnad per kvalitetsjusterte leveår som er svært høy. Hvis dette er det eneste prioriteringskriteriet som bestemmer bruk, vil man ha et ønske om å kunne justere prisen eller vente på at legemiddelet får mer data slik at regnestykket endrer seg. Likevel kan man ønske å tilby dette legemiddelet til pasientene allerede nå, fordi det er lovende og fordi det kan forlenge liv betydelig. Dette er et ønske som både legemiddelselskaper, helsetjeneste, myndigheter og ikke minst pasienten deler.
For å få dette til, kan myndighetene og legemiddelfirmaet dele risiko gjennom pasienttilgangsavtaler. Flere land har innsett at for enkelte av disse legemidlene er dette en løsning i denne perioden.
ULIKHETER. Det andre spørsmålet: Det er godt kjent at land i Europa har ulikt bruttonasjonalprodukt og at kostnadsnivået i helsetjenesten er ulikt.
Det koster ikke det samme å kjøpe mat i Spania og i Norge. Vi har ulik betalingsevne. Vi har et felles europeisk godkjenningssystem for legemidler som sikrer at alle kan få tilgang til nye medisiner, men det er medlemslandenes ansvar å fastsette pris og refusjon.
Mange land har opprettet systemer for å referere til hverandres pris, uten omtanke for at den gjennomsnittsprisen som da oppstår, er for høy for noen og billig for andre.
Norge kommer godt ut i et slikt system. Alle vil forstå at det blir urettferdig hvis land som Hellas og Spania må betale det samme som Norge.
ANSVAR. Det nye metodevurderingssystemet fastsetter betalingsviljen basert på verdien av legemiddelet som kostnad per kvalitetsjusterte leveår. Dette regnestykket må nødvendigvis reflektere ulike nivåer av kostnader og utgifter i forskjellige land. Dermed kan rabatter og nivået som skal til for å komme ned i et kostnadseffektivt regnestykke, være forskjellig mellom land i Europa.
Dagens norske prissystemer og innkjøpsordninger er ikke tilstrekkelig tilpasset til å håndtere situasjonen som oppstår. Det er derfor behov for å utvikle en mer fleksibel løsning.
Vi i LMI mener at myndighetene har ansvar for at det nye metodevurderingssystemet har et rammeverk for forhandlinger og muligheter for pasienttilgangsavtaler når dette er hensiktsmessig. Først da kan vi trygge befolkningen på at norske pasienter får tilgang til viktige og lovende medisiner.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 08/2015