Pasientene oppnår ikke rett til helsehjelp

Olav Molven, cand.jur./1.amanuensis, Diakonhjemmet Høgskole. Underviser i helsejuss ved helselederutdanningen, UiO
Hans-Petter Næss, overlege ved Sykehuset i Vestfold. Ledet faggruppen for gastrokirurgi i prioriteringsprosjektet til Hdir i 2008
LOV OM pasientrettigheter bestemmer hvilke rettigheter pasienter har til å få helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Pasientene er gitt to rettigheter som er særlig viktige; rett til helsehjelp i form av rett til «vurdering» - og deretter ofte rett til «nødvendig helsehjelp».
Alle som henvises til spesialisthelsetjenesten, har rett til «vurdering». Loven angir frister for oppfyllelse av retten. Fristen skal være forsvarlig, men det gjelder en absolutt siste frist på 30 virkedager etter at henvisning fra fastlege er mottatt. Gir henvisningen grunn til å mistenke at pasienten har en alvorlig sykdom, for eksempel kreft, skal vurderingen skje senest innen femten virkedager. For barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet gjelder særlige regler.
UTREDNING. I loven forutsettes det at henvisninger leses fortløpende. De aller fleste pasientene som er henvist, må så tas inn til utredning med undersøkelser og ulike prøver før eventuell behandling kan fastsettes. Som del av retten til vurdering skal pasienten være ferdig utredet og ha fått diagnose senest 30 (15) virkedager etter at henvisningen er mottatt.
Selv om enkelte henvisninger er mangelfulle eller det er mange pasienter som henvises, kan ikke sykehusene av kapasitetsgrunner la være å gjøre utredningen og gi diagnose. Dette skal skje innen 30 virkedager, og innen 15 virkedager ved mistanke om kreft.
Enkelte tilstander og mulige sykdommer er det av medisinske grunner - noe helt annet enn kapasitetsgrunner - ikke mulig å utrede og diagnostisere innen fristen. Da gjelder ikke denne. Men slik er det bare helt unntaksvis, for eksempel ved noen nevrologiske tilstander, og sjelden ved mistanke om kreft.
«NØDVENDIG HELSEHJELP». Spesialistens vurdering av pasientens tilstand skal munne ut i avgjørelse om pasienten har rett til «nødvendig helsehjelp» eller ikke, dvs om pasienten har krav på helsehjelp i form av behandling eller ikke. Har pasienten risiko for forverring og/eller «ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet» og effektiv behandling kan tilbys, har pasienten krav på prioritert helsehjelp i form av behandling. Han er rettighetspasient.
Som del av vurderingen spesialisten gjør skal han sette en individuell frist for når den aktuelle behandlingen, f.eks for kreft, senest må gis ut fra hva som er forsvarlig. Samtidig med at pasienten får informasjonen om at han er rettighetspasient skal han også få vite hvilken behandling som tilbys (f.eks type operasjon) og innen hvilken frist den vil starte/bli gitt.
Denne satte fristen for behandling er juridisk bindende. Dersom sykehuset ikke klarer å oppfylle den, utløses rett til behandling annet sted, om nødvendig ved privat klinikk eller i utlandet, og som det offentlige må skaffe.
Noen pasienter som faller utenfor kategorien å ha rett til «nødvendig helsehjelp» kan også ha behov for og nytte av behandling. Disse pasientene skal få vite om, og eventuelt når de kan få den, men for dem er tidspunktet ikke juridisk bindende.
MANGLENDE ETTERLEVELSE. Pasienter og fastleger uttrykker misnøye med lange ventetider i praksis før spesialisthelsetjenesten tar henviste pasienter inn til undersøkelse, også de med mistanke om kreft. Dokumenter fra helsemyndigheter, spesielt Helsedirektoratet og regionale helseforetak, etterlater uklarhet om vurdering i form av utredning og diagnostikk må skje i løpet av vurderingsfristen på 30 (15) virkedager.
Mange sykehus praktiserer feilaktig retten til «vurdering». De mener den er oppfylt bare spesialisten innen 30 (15) virkedager har lest henvisningen fra fastlegen og gitt tilbakemelding til pasienten med angivelse av tid for når utredning skal begynne. Og tiden oppgis oftest mange uker eller måneder fram i tid.
Mange sykehus praktiserer også feilaktig den fristen som skal settes for pasienters rett til «nødvendig helsehjelp» i form av behandling. De knytter retten til nødvendig helsehjelp til å få utredning/diagnostikk og anser retten innfridd ved start av utredning, det vil si pasientens første kontakt med spesialisthelsetjenesten.
Sykehus bruker altså fristen som skal gis for start av behandling, til i stedet å angi innen hvilken tid de starter utredning. De ser ut til å mene at de har oppfylt lovens krav dersom de for eksempel innkaller en person som er henvist for lyskebrokk eller mistanke om kreft, til første besøk på poliklinikken for startutredning om et antall uker eller måneder - uavhengig av 30/(15)-dagersfristen.
PYNTER STATISTIKKEN. Dette er verken i samsvar med intensjonen med loven og systematikken i den eller loven slik den er utlagt i det kvalitetssikrede verket «Norsk lovkommentar». Det er heller ikke i samsvar med helsedepartementets uttalelser i brev om retten til vurdering.
Konsekvensene av den beskrevne praksisen i sykehus er at pasienter flest nå bare får en frist som angir starttidspunkt for utredning. De oppnår ikke en ferdig utredning innen fristen på 30 (15) dager og får ikke en egen frist for når nødvendig helsehjelp (behandlingen) senest skal gis.
Sykehusene kan derved også enkelt formelt unngå fristbrudd og få en bedre statistikk. De gir pasienten en frist for start av utredning et antall uker/måneder fram i tid og oppgir denne som behandlingsfrist, men da uten at behandling starter. Denne praksisen kan være grunnen til at flere sykehus melder om nedgang i antall fristbrudd, men stadig lengre ventelister på behandling. 
GI RETTIGHETENE I PRAKSIS! Pasientene er nå i praksis langt fra sikret å få utredet sin tilstand og få påvist sykdom innen 30 (15) virkedager. Tilsvarende kan eventuell behandling ofte bli skjøvet ut i tid. Dette innebærer fare for helsetap.
Pasientene har etter at pasientrettighetsloven ble vedtatt, i praksis gradvis blitt fratatt rettighetene. Retten til «vurdering» og retten til «nødvendig helsehjelp» må reetableres til å bli i samsvar med loven.
Regjeringen burde først ha sørget for dette framfor å gi nye «garantier», som nå om kreftbehandling.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 01/2012