Når skal pasienten tas alvorlig?

Petter Schou, fylkeslege
Stortinget vedtar lover som skal sikre valgfrihet og forsvarlig behandling, mens mange sykehus underslår disse rettighetene - eller unnlater å informere pasientene om dem.
Det har gått ti år siden en rekke nye helselover så dagens lys. Felles for lovene var at pasienters og pårørendes rettigheter skulle styrkes, at helsetjenesten fikk et lovpålagt krav om å drive forsvarlig - og at befolkningen skulle sikres valgfrihet og et likeverdig helsetilbud. Når vi nå står foran tiårsjubileet, er det kanskje på tide å stoppe opp og spørre seg om lovene har levd opp til sin gode intensjon.
Har vi fått et bedre, sikrere og mer rettferdig helsetilbud for «folk flest», eller lever vi fortsatt med et helsevesen som «er seg selv nok», og hvor «pasienten i sentrum» fortsatt er en floskel som passer best i festtaler?
PASIENTSIKKERHET. Det er bare helsetjenesten selv - og det enkelte helsepersonell - som kan sørge for god pasientsikkerhet. Pasientsikkerhet ligger i behandling når man behøver det, pasientsikkerhet ligger i dyktige fagfolk, pasientsikkerhet ligger i gode rammebetingelser, og pasientsikkerhet ligger i tillit til at helsetjenesten ser oss som enkeltmennesker.
Pasienten må tas alvorlig - Helse-Norge trenger ikke flere lover. Helse-Norge trenger i virkeligheten bare én lov, en lov om pasientsikkerhet - og aller viktigst - en holdningsendring som tar pasienten alvorlig. Altfor mange sykehus har ikke tatt inn over seg at pasient og pårørende i ti år har hatt lovfestede rettigheter.
PLIKT TIL Å HJELPE. Svikten er ikke likt fordelt. Det er store forskjeller mellom de enkelte sykehus og også mellom forskjellige avdelinger på samme sykehus. Men altfor ofte blir søknader tilfeldig behandlet, prioriteringer blir gjort avhengig av ressurssituasjonen, ikke av den enkeltes sykdom, og informasjonen til pasienten er mangelfull eller vanskelig å forstå.
Sykehuset må pålegges en plikt til å hjelpe.
Statsråden har nylig innskjerpet sykehusenes plikt til å sørge for at pasientene får den hjelp de behøver fra spesialisthelsetjenesten. Dette er prisverdig, men det burde selvsagt ha vært unødvendig å minne sykehus og helsepersonell om at de må følge norsk lov. Statsråden har selvsagt rett i at det må være en utvetydig plikt for et sykehus som har mottatt en søknad om behandling, til også å hjelpe pasienten videre i systemet hvis man selv ikke har mulighet til å gi et tilbud innen et forsvarlig og lovt tidspunkt.
ALLTID SVAKEST. I forholdet mellom sykehus og pasient vil pasienten alltid være den svake part. Det kan derfor ikke være slik at man, i tillegg til egen sykdom og bekymring, også skal måtte kjenne lovverket og kjempe motstrøms i et uryddig helsefarvann. Du og jeg har en lovfestet rett til å bli vurdert når vi blir syke, og vi har en lovfestet rett til å bli prioritert og få behandling innen en gitt maksimumsdato. Og har vi fått en dato for lovt behandling og tilhører gruppen «rettighetspasienter«», har vi også fått et rettslig krav på behandling, offentlig eller privat, ja til og med i utlandet hvis våre egne ressurser ikke strekker til. Men da må «noen» fortelle oss om dette på en forståelig måte, og da må «noen » hjelpe oss videre i systemet. Denne «noen» kan ikke være andre enn sykehuset og fagfolkene som kjenner vår sykehistorie - og som allerede har vurdert at vi trenger behandling fra spesialisthelsetjenesten.
Hvem andre skulle ellers ha tatt på seg dette ansvaret?
Debatt, Dagens Medisin 03/2011