Mange trenger ikke en medisinsk diagnose for å løse helseproblemene sine

Hvor i helsetjenesten innbyggerne skal få helsehjelp, er ikke uforanderlig. Fastlegeordningen har tjent oss godt i over 20 år, og selv om den har fått sine utfordringer, vil den fortsatt være en solid grunnmur for helsetjenesten fremover.

Men fastlegene peker selv på at mengden oppgaver de er tilført, er stor. Man må se etter andre løsninger «enn å flytte flere tjenester inn i fastlegekontorene», slik Nils Kristian Klev skriver i Dagens medisin 11. april.

Samtidig er fastlegene redde for fragmentering, og at de skal miste oversikten over pasientene sine. Det er forståelige bekymringer, men til slutt blir det likevel et regnestykke som ikke går opp. Helsegapet blir bare større, og tilgjengelige hoder og hender kan ikke tette gapet hvis vi fortsetter å jobbe på samme måte som i dag.

Godt nok

Da undres jeg stadig over frykten for at innbyggerne skal ta større ansvar for egen helse. For det er slik jeg ser det. Hvorfor skal vi (over)belaste fastlegens medisinske kompetanse, i de tilfellene der farmasøytens helsekompetanse er mer enn god nok?

Ja, mange helseproblemer er sammensatte, og krever en helhetlig oversikt over pasientens historie. Men mange plager er også enkle og ukompliserte. De fleste er enige om at fastlegen ikke trenger skrive ut resept på de årlige 100 000 nødprevensjonene som brukes. Man trenger ikke oppsøke lege for kortvarige allergiplager eller for mange typer kortvarig magebesvær. Dette håndteres trygt og kompetent i apotekene, uten at fastlegen «mister oversikten».

Det jeg ikke forstår er hvorfor enkelte ser ut til å mene at grensen skal være helt urokkelig og uforanderlig for hva folk selv, i samråd med helsepersonell i apotek, kan ta ansvar for. Innbyggernes forventninger endrer seg, helsekompetansen øker hos mange, tilgjengeligheten til farmasøyter og apotek er mangedoblet. Mangelen på helsepersonell og ressurser i helsetjenesten vil tilta.

La oss snakke om det

Vi trenger ikke snakke om å «avlaste fastlegen». Vi kan heller snakke om helsetjenestes behov for å prioritere mellom dem med reelt behandlingsbehov og de som ikke trenger en medisinsk diagnose for å løse helseproblemene sine. Vi kan snakke om at apotekfarmasøyten har kompetanse til å henvise videre dem som trenger det. Vi kan snakke om den informerte innbygger som selv kan vurdere om fastlegekontoret eller apoteket er riktig startsted for å søke helseråd. Vi kan snakke om hvordan apotekfarmasøyten og fastlegen kan samhandle og kommunisere mer effektivt.

Og vi kan gjerne snakke om hva vi i felleskap kan gjøre for de mange hundre tusen pasientene som ikke følger de anbefalingene om legemiddelbehandling som Klev og hans kolleger gir. Da er vi i kjernen av det samtalen burde handle om.

Muligens er jeg naiv, men en nyansert offentlig samtale om disse temaene kunne jeg tenke meg. En samtale der helsepolitikere, helsemyndigheter, fastleger og apoteksektor kan komme frem til elementer i en mer effektiv og pasientvennlig helsetjeneste. Kunne den nye helseministeren tenkes å ta initiativ til at vi setter oss sammen?

Ingen oppgitte interessekonflikter