Tre år etter at direktoratene lovet å rydde opp, lurer vi fortsatt på hvem som har ansvaret
Usikkerheten omkring håndtering av personer som motsetter seg helsehjelp utgjør en belastning på ambulansepersonell. Frustrasjonene knytter seg til lovverk, manglende utstyr og bekymring for konsekvenser og mangel på støtte.
I 2021 spurte Aftenposten: «Skal helsevesenet gjøre den jobben de mener politiet skal gjøre?» Politidirektoratet svarte diffust: «Det er et stort og krevende spørsmål. Disse tingene må vi rydde opp i, vi må se på hvem som har ansvaret.»
Balansegang mellom justis og helse
I 2023, etter flere års hard tautrekking, kom Helsedirektoratet og Politidirektoratet omsider frem til et nytt, felles rundskriv om helsetjenestens og politiets ansvar for personer med psykisk lidelse. Rundskrivet gir et interessant innblikk i balansegangen mellom justissektorens og helsesektorens ansvarsområder. På enkelte områder er innholdet avklarende, men på en rekke områder er rundskrivet primært tilslørende. Som her: «Ingen skal være usikret i ambulansen under fart.» Det er fristende å kommentere at «det skulle bare mangle». Virkeligheten er imidlertid annerledes. Både en pilotundersøkelse og en nasjonal undersøkelse har imidlertid vist at henholdsvis 42 prosent og 55,7 prosent av ambulansepersonell har erfart at personell i ambulansen sitter uten sikkerhetsbelte for å sikre en trygg transport av pasienten på båren. Til tross for dette inneholder det nye rundskrivet ingen nærmere beskrivelse av hvordan man skal unngå å være usikret. Usikkerheten omkring håndtering av personer som motsetter seg helsehjelp utgjør en belastning på ambulansepersonell. Frustrasjonene knytter seg til lovverk, manglende utstyr og bekymring for konsekvenser og mangel på støtte.
Utagerende pasienter
La oss forklare utfordringene ved hjelp av et eksempel:
Ambulansearbeiderne Pia og Mia har fått i oppdrag å kjøre Kalle fra Legevakta til Akuttpsykiatrisk avdeling. Kalle er søkt innlagt til tvunget psykisk helsevern, og har ikke selv noe ønske om sykehusinnleggelse. Han er ikke utagerende, og Pia og Mia føler seg ikke truet. De har imidlertid problemer med å få Kalle til å gå inn i sykekupéen i ambulansen, men klarer det med vennlige ord og bruk av god tid.
Pia kjører. Mia sitter bak sammen med Kalle. Da de har svingt ut på hovedveien, løser Kalle seg ut av sikkerhetsbeltet sitt, og vil reise seg opp. Han er ikke lenger sikret i tråd med retningslinjen. Hvem sitt ansvar er det dersom han nå blir skadet under transporten? Skal Mia løse seg ut av sitt sikkerhetsbelte for å få Kalle til å sette seg, og hindre han i å løse seg ut en gang til?
Kalle begynner å trekke ut materiell fra hyllene i kupéen, og Mia blir urolig for hva han kan finne på. Hun beslutter å løse seg ut av sikkerhetsbeltene sine for å komme i posisjon til å hindre Kalle å trekke mer materiale ut av kupéen, og sikre en forsvarlig transport videre. Hun bryter retningslinjen ved ikke å være sikret.
Kalle blir så urolig at Mia tilkaller politiet for assistanse. Politiet er opptatt på annet hold, og det tar én time før de kommer til assistanse. I mellomtiden er Kalle blitt enda mer urolig.
Mia tar på seg sitt sikkerhetsbelte, men polititjenestepersonen som bistår henne i kupéen prioriterer å holde kontroll på Kalle. Han sitter usikret. Han bryter retningslinjen.
Hvordan skal disse situasjonene løses? Hvilke hjemler for tvang skal det vises til? Er det øyeblikkelig hjelp, nødrett eller nødverge når usikret ambulansetransport foregår over flere timer? Tre år etter at direktoratene lovet å rydde opp, lurer vi fortsatt på hvem som har ansvaret.
Ingen oppgitte interessekonflikter
