Norsk studie: Høy kroppsmasse forbundet med mindre ALS-risiko

Det har lenge vært en mistanke om en sammenheng mellom risiko for amyotrofisk lateralsklerose (ALS) og BMI. Nå har norske forskere ved Universitetet i Oslo (UiO) og Folkehelseinstituttet påvist denne sammenhengen i en studie, som er publisert og omtalt på lederplass i det anerkjente tidsskriftet Neurology. 

Ved å bruke data fra tuberkulosescreeningen i Norge, kunne de norske forskerne sammenligne totalt 2968 ALS-tilfeller i Norge med objektive mål av BMIen for 1,5 millioner nordmenn mellom 20 og 70 år, målt i tidsrommet 1963 til 1975. For dem som deltok i senere helseundersøkelser (ca 200,000 individer) samlet forskerne informasjon om vektendringer, lifsstil og helse. Forskerne identifiserte ALS-tilfeller helt opp mot september i 2017, gjennom nasjonale registre og kontakt med helsevesenet, heter det i abstractet til studien.

– Vi fant en veldig tydelig sammenheng mellom høy BMI i ung voksen alder, og senere lav ALS-risiko. I da den typiske alderen man får det, som er mellom 60- og 70-årene, sier førsteforfatter Ola Nakken, stipendiat ved UiO og overlege ved Akershus universitetssykehus, til Dagens Medisin. 

Gjennomsnittlig levetid etter diagnosetidspunkt for pasientene er to til tre år, presiserer han.

– Misvisende mediebilde
Nakken påpeker at det i media ofte blir fortalt historier om yngre mennesker med ALS.

– Det klassiske er altså at folk mellom 60- og 70-årene får diagnosen.

Nakken forklarer at de i studien så at en økning på fem tall i BMI-skår var forbundet med i snitt 17 prosent reduksjon i risiko for å utvikle ALS. 

– Jo lenger unna BMI-målingen man kom i tid, jo sterkere var denne sammenhengen som vi observerte, forklarer han.

– Hos en stor andel av pasientene så har vi gjentatte målinger. Så i tillegg til høy kroppsmasse, så fant vi at vektøkning var forbundet med lavere risiko for å få ALS.

Pasientene som over tid la på seg mest hadde 37 prosent lavere ALS risiko sammenlignet med de som holdt stabil vekt eller opplevde vektnedgang

Vil ikke anbefale vektøkning 
Nakken presiserer imidlertid at det er viktig å huske på at den absolutte risikoen for å få sykdommen er veldig lav. Han vil ikke anbefale noen å gå opp i vekt, for å minske risikoen for å få sykdommen.

– Grunnen er at selv om du skulle hatt et familiemedlem med ALS, så er fortsatt egen risiko for å få ALS svært liten. Vi vet ikke om vektoppgang vil redusere denne risikoen ytterligere, men derimot vet vi sikkert at overvekt medfører betydelig risiko for andre sykdommer.

– Selv om vi ser sammenheng mellom overvekt og redusert risiko i våre modeller, så kan vi ikke si at en intensjonell vektøkning med sikkerhet vil senke risikoen for å få ALS. Det kan være andre ting som påvirker vekt og BMI, som også henger sammen med ALS. Vi kan ikke påvise kausalitet, uten kontrollerte randomiserte studier.

– Koblingen mellom vekt og ALS-risiko har vi med sikkerhet klart å påvise. Men å si hva det betyr, er vanskeligere å tolke.

Gammel mistanke
Nakken forklarer at det har vært mistanke om en sammenheng mellom kroppsmasse og ALS lenge. 

– Utfordringen har vært å vise at denne finnes. Tidligere studier har ofte vært basert på selvrapporterte vektmålinger innhentet etter diagnosetidspunkt, derfor blir man usikker på sammenhengen.

Han forklarer at tvilen rundt denne tesen har vært at ALS-sykdommen i seg selv gjør at man før diagnosepunkt kan gå ned i vekt på grunn av økt forbrenning.

– Det er allerede påvist at når pasientene får diagnosen, så er kroppsforbrenningen satt på høygir, og da kan man tenke seg at den økte forbrenningen starter tidlig hos pasientene, lenge før diagnose. 

«Høna eller egget»
Nakken fortsetter med å forklare hva som kom først, av «høna eller egget»:

– Man kunne ha mistenkt revers kausalitet. Altså at det er ikke vekt eller BMI som henger sammen med risiko, men at det er sykdommen som fører til nedgang i kroppsmasse.

Ettersom studien er prospektiv, i et stort datamateriale fra et offentlig screeningprogram med flere tiår med observasjonstid, mener Nakken at de har motbevist denne hypotesen.

– Fordelen med datamaterialet, er man på måletidspunkt ikke har hatt kjennskap til hvem som senere blir syke og ikke. Så med denne prospektive tilnærmingen, får vi endelig stadfestet at det er en sammenheng mellom kroppsmasse og risikoen for sykdommen. 

– Man skal være forsiktig med å si at det er høy vekt i seg selv som gjør at man er mindre disponert for ALS, men man kan lage seg hypoteser. Kanskje kan kosthold eller vekt spille en direkte rolle, men det er heller ikke umulig at BMI og ALS-risiko deler en genetisk bakgrunn, uten at det ene forårsaker det andre. Eller om det er andre miljøfaktorer som for eksempel aktivitetsnivå og røyking, der begge kan tenkes å påvirke både vekt og ALS-risiko. Men selv når vi tok hensyn til dette (såkalt justerte analyser) så endret ikke resultatene seg. 

Oppgitte interessekonflikter: Ola Nakken fått forskningsmidler av ALS Norge.