En allmennlegetjeneste for fremtiden

Helseministeren ønsker en robust allmennlegetjeneste for fremtiden. En tjeneste som treffer behovene, en tjeneste som kan fornye, forsterke og forbedre seg. I samfunnskontrakten ligger det at denne skal prioritere ressurser riktig, det skal fordeles rettferdig og det skal gis forsvarlig helsehjelp.

Stiftelsen Senter for kvalitet i legetjenester (SKIL) vil i den anledning introdusere tre K’er for kvalitet: kapasitet, kompetanse og kontinuitet. På en raus dag kan man også legge til koordinerende og kloke valg-kampanjen.

Effektive enheter

Fastlegekontorene er små fleksible enheter som er omstillingsdyktige og har god ressursutnyttelse. Dette gjør at fastlegen er tilgjengelig. Fastlegen innehar generalistkompetanse som er helt sentral for å kunne vurdere mange pasienter og ulike problemstillinger. Oppdraget består i å være utreder, behandler, døråpner, portvokter og oppfølger. På grunn av bred kompetanse får man god utnyttelse av kapasitet. Det gir en bærekraftig tjeneste. Samtidig må fastlegen være kontinuerlig i sitt virke. Det er gjennom relasjonen med pasientene at kloke valg kan gjøres, hvor pasienten får god innsikt i egen tilstand og kunnskapsbaserte valg treffes i fellesskap. Av denne grunn må også ansvaret (pasientlisten) være personlig. At fastleger har vært omstillingsdyktige er knyttet til deres autonomi. Dette må også bevares.

Tid er en ressurs. I medisinsk forskning har vi i mange år forholdt oss til «number needed to treat». Det handler om hvor mange som må behandles for at en pasient skal få effekt av behandlingen. Nå er det introdusert et nytt begrep: «time needed to treat». Det skyldes at dersom helsepersonell skal følge alle retningslinjer så er det ikke timer igjen i døgnet. Det er rett og slett ikke mulig å gjøre alt. Derfor må det prioriteres. Det er mye snakk om at kapasiteten øker dersom flere helseprofesjoner får plass i allmennlegetjenesten. Dette må være en velment misforståelse. Allmennlegetjenesten skal handle om hva allmennlegen skal gjøre og ikke, og på hvilken måte. Allmennlegene samhandler daglig med ekstremt mange aktører i helsetjenesten, noe de verdsetter høyt og vil bidra videre til. Den helseprofesjonen fastleger forholder seg aller mest til i hverdagen er helsesekretærene – en gruppe som godt kan fremsnakkes for sin kapasitet, kompetanse, kontinuitet og koordinerende rolle. Andre helseprofesjoner har en naturlig rolle i kommunehelsetjenesten, og skal være samarbeidspartnere med allmennleger. Å bryte opp den fleksible omstillingsdyktige enheten som fastlegekontor er, ved å plassere flere helseprofesjoner inn på et fastlegekontor, er et steg på veien til å bryte ned ressursutnyttelsen som finnes i fastlegekontorene. Samarbeid og samhandling er ikke ensbetydende med samlokalisering. Det handler også om ansvar for behandlingen. Allmennlegetjenesten er preget av personlig kontinuitet. Dette må ikke utvannes ved at allmennlegen skal ha ansvar for hva mange andre helseprofesjoner ønsker eller kan gjøre. Dette kan være en del av den større kommunehelsetjenesten.

Unngå uthuling av takster

Det er også mye snakk om å redusere antall takster på grunn av kompleksitet. Den gruppen som bruker takstene opplever ikke systemet som vanskelig. Det vil imidlertid være en stor mangel på styringsdata om takstene uthules ytterligere. Detaljering er mulig, nærmest uten brukerinvolvering hvis man bruker teknologien tilgjengelig i journalsystemene, noe som kan gi verdifull kunnskap om pasientutredning- og behandling, tjenesten og styring av tjenesten.

Myndighetene ønsker forsvarlig helsehjelp. Det er behov for både en forventningsavklaring og en behovsavklaring i møte med pasienter og befolkningen. God kvalitet i helsetjenesten handler om å gi befolkningen en helseforbedring. Unødvendig utredning og overbehandling kan gi negative helsegevinster. For at tjenesten skal bruke sine ressurser best mulig, både trygt, økonomisk og rettferdig, er det nødvendig med en enighet om hva helsetjenesten skal utføre. For at pasienter skal bruke tjenesten etter intensjonen må de ha helsekompetanse. OECD har vist at det er lavere kostnader knyttet til å forebygge pasientskader enn å behandle de etter at de har oppstått. Det er derfor økonomisk fornuftig å sette inn tiltak for å øke pasientsikkerhet, og et slikt tiltak er å øke helsekompetansen i befolkningen. Dette kan starte tidlig, enten i barnehage eller skole.

Forbedringsarbeid er en kontinuerlig prosess. Rom for forbedring skal identifiseres. Deretter skal tiltak testes før man innfører justeringer før varig forbedring. Små oppdagelser i hverdagen skaper behovsdrevet innovasjon. Vi har en god allmennlegetjeneste i dag. Vi kjenner styrker og svakheter ved denne. Vi håper stortingsmeldingen tar sikte på å pilotere tiltak til endringer, slik at den strukturen som eksisterer i dag med generalistkompetanse, som gir god ressursutnyttelse i tråd med god medisinsk praksis og som resulterer i positive helsemessige effekter, ivaretas.