En bærekraftig allmennlegetjeneste trenger smarte takster

I et svar til kronikken min om takster for annet helsepersonell på fastlegekontoret hevder Kine Myhre-Nilsen og Jan-Eilert Pedersen at motstanden mot profesjonsnøytrale takster handler om profesjonsvern. Det stemmer ikke. Vår bekymring handler om best mulig kvalitet i helsetjenesten og om å sikre riktig bruk av ressurser – ikke om å beskytte fastleger.

Vi ønsker at sykepleiere og helsesekretærer skal få takstrefusjon på fastlegekontorene og har i flere år etterlyst en tilrettelegging for dette. Vi mener at takstene bør innrettes slik at ressursene brukes best mulig. Det innebærer differensierte takster, ikke nødvendigvis høyere eller lavere, men tilpasset både kompetanse og ansvar i det tverrfaglige arbeidet.

Ulik kompetanse - ulik oppgavesammensetning

Leger, sykepleiere og helsesekretærer har ulik kompetanse og utfyller hverandre i pasientbehandlingen. Hvilken takst som utløses, bør derfor tilpasses oppgavens innhold, krav og hvem som mest hensiktsmessig bør utføre den. Det kan bety at taksten for samme type oppgave i noen tilfeller er høyere for én yrkesgruppe enn en annen – og i andre tilfeller lik eller lavere. Poenget er ikke å rangere profesjonene, men å sikre at systemet speiler ansvar, ressursbruk, faglig innhold og legger til rette for samarbeid.

Et system som differensierer takstene riktig, gjør det også mulig å satse på kompetanseheving for alle yrkesgrupper. Når videreutdanning og spesialisering kan gi økt ansvar og bedre honorering, fremmes faglig utvikling på tvers av profesjoner – til nytte både for pasientene og helsetjenesten som helhet.

Tillit til helsepersonell – men vi må styre systemene riktig 

Det handler ikke om mangel på tillit til helsepersonell. Tvert imot: Vi har stor tillit til at sykepleiere, helsesekretærer og leger ønsker å gi forsvarlig og god helsehjelp og vil prioritere de med størst behov. Men økonomiske rammer påvirker organisering og prioriteringer, også når intensjonen er god. Hvis systemet premierer feil bruk av kompetanse, kan det få konsekvenser som verken helsepersonell eller pasienter ønsker.

Differensierte takster gir også fleksibilitet over tid: Vi kan justere insentivene etter endringer i behov, fagutvikling og sammensetning av helsepersonell. Det styrker kvaliteten, fremmer kompetanseutvikling og gjør helsetjenesten mer bærekraftig.

Vi trenger en allmennlegetjeneste som bygger på samarbeid mellom profesjoner, hvor hver kompetanse kommer best mulig til nytte for pasientene.

Ja til takster for flere grupper – og ja til et takstsystem som belønner riktig oppgavefordeling, faglig utvikling og kvalitet i pasientbehandlingen.

En fremtidsrettet helsetjeneste krever at vi bruker yrkesgruppenes ulike styrker på best mulig måte. Det krever takster som støtter utvikling, samarbeid og riktig ressursbruk.

Ingen oppgitte interessekonflikter