Ny spesialistordning: – Kommunene framsto både uforberedte og lite kompetente

Saken er oppdatert med flere kommentarer 

HOTEL NORGE, BERGEN (Dagens Medisin): Fra 1. mars 2017 ble det pålagt for allmennleger å spesialisere seg. Og i 2019 kom det en ny spesialistordning innen allmennmedisin. Kort fortalt inneholder den strengere føringer for rammer og innhold i utdanningsløpet, tydeligere krav til strukturert veiledning og supervisjon og legger ansvaret for utdanningsplanene til kommunene.

Den største endringen fra gammel til ny spesialistordning er at ansvaret i stor grad er flyttet fra den enkelte lege til kommunene. Det kom ganske plums på en del norske kommuner.

– Jeg tror den nye spesialistforskriften er et stort fremskritt og en god ordning, men kommunene fremstår både uforberedte og lite kompetente i møte med de unge som vil bli spesialister i allmennmedisin, sier Bent Ingebrigtsen, avtroppende kommuneoverlege og fastlege i Volda, i forbindelse med ALIS-konferansen 2022, som avholdes i Bergen denne uken. 

«Sykehusmåten»

Ingebrigtsen fikk for alvor «nærkontakt» med utfordringer med den nye spesialistordningen i 2021, da han ble «beordret» til en kommuneoverlegestilling på grunn av pandemien. 

For eksempel hadde kommunen søkt om å bli godkjent som utdanningsvirksomhet i 2019, men denne ble aldri besvart, og dermed ble heller ikke kommunen registrert. 

• Fra 1. september 2022 kom en forskriftsendring som gjør at dato for når kommunen blir registrert som utdanningsvirksomhet er endret fra vedtaksdato i Helsedirektoratet til dato for søknad fra kommunen. Det er også åpnet for å tilbakedatere søknaden.  

– Slik jeg ser det har reformen tatt utgangspunktet i sykehusmåten å gjennomføre spesialiseringsløp på og bare omdøpt den til en kommunal løsning. Sykehus er store organisasjoner, mens noen kommuner har bare én kommuneoverlege i halv stilling. Reformen og innholdet i den har nok gått under radaren for mange kommuner og oppleves som uoversiktlig, rotete og tungvint, sier han.

Under ALIS-konferansen ble en ny nettside for ALIS-ordningen presentert. Den vil hjelpe på, tror Ingebrigtsen.

– Hadde vi hatt de verktøyene vi har i dag, hadde nok denne prosessen vært mye enklere. Den nye spesialistordningen er ikke langt fra et omriss av noe som kan bli veldig bra. Den trenger noen justeringer, som å rydde i læringsmål og få en god struktur på kompetanseportalen.

Krevende med veiledning

Fastlegen er imidlertid klar på at ny spesialistordning også kommer med noen kostnader. Det er forskriftsfestet at leger under spesialisering i allmennmedisin skal ha individuell veiledning av spesialist. 

– Dette er enda en ekstra-oppgave for fastlegene, en omfattende oppgave med formaliserte krav og en god del administrasjon, som veilederen må ha tid og rom til å gjøre.

– Det er kommunene som har fått og må ta det ansvaret. Kommuneoverlegene må informere sine overordnede om denne oppgaven og sørge for at den blir løst. Så er det også viktig å ta i bruk de støtteordningene som følger med ALIS-ene, sier han.

For hver ALIS en kommune ansetter, følger det med 367.000 kroner i tilskudd fra staten. Rundt 60.000 av disse er øremerket refusjon til veileder. 

Bent Ingebrigtsen avslutter sitt foredrag med en refleksjon:

– Jeg ønsker meg et hav av leger som vil bli fastleger. Det kommer ikke hvis vi bare sitter og klager over hvordan vi har det.

– Destabiliserende for fastlegene

På spørsmål om de nye utdanningskravene er rekrutterende eller destabiliserende, svarer Elisabeth Stura, som er fastlege og medisinfaglig rådgiver i Askøy kommune:

– Begge deler!

– Først var ny spesialistordning kun destabiliserende, den kom for raskt, med en fullstendig manglende finansiering og uten strukturer for å hjelpe kommunene, sier hun og fortsetter: 

– Kommunen kunne plutselig ikke fokusere på den økende krisen i fastlegeordningen, fordi de måtte bruke ressursene på dette. Etter hvert har den blitt mer rekrutterende. Jeg vet ikke om det er innholdet som gjør det. Det er kanskje først og fremst økonomien i det.

For spesialistene er ordningen mest destabiliserende, mener Stura.

– I en arbeidshverdag der fastlegene allerede har for mye, har det kommet veiledningsbehov, helt andre forventninger til supervisjon, ufinansiert, og kommunen har ikke anledning til å bruke kapasiteten sin til å fokusere på stabilisering av spesialistene. ALIS-ene har nytte av kurs og konferanser, men spesialistene må bli igjen og ha fraværsdekning.