Akupunkturens plass i moderne medisinsk praksis

Jeg setter pris på professor emeritus Terje Alræks engasjement og respons på min debattartikkel om bruk av kunstig intelligens i kombinasjon med tradisjonell kinesisk medisin (TKM). Diskusjonen om akupunkturens rolle i moderne helsevesen er viktig, ikke minst fordi den belyser hvordan vi som medisinsk fagmiljø skal forholde oss til behandlingsmetoder med manglende dokumentasjon på effekt.

Akupunkturens historiske kontekst

Om akupunktur og pseudovitenskap

La oss begynne med akupunkturens historie. Som jeg kort nevnte i min forrige artikkel, ble akupunktur re-introdusert som en del av tradisjonell kinesisk medisin under Mao Zedong og kommunistregimet i Kina i tiden etter andre verdenskrig, delvis som et nødtiltak grunnet mangel på medisinsk kompetanse etter revolusjonen. Siden den gang har akupunktur blitt fremmet både i Kina og internasjonalt som en del av en større, kommersialisert industri. Dette historiske perspektivet er viktig fordi det setter akupunkturens påståtte tradisjon og effektivitet i et kritisk lys.

Vitenskapelig evidens og stråmannsargumenter

Professor Alræk viser blant annet til sin egen artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening hvor han fremmer flere argumenter for å inkludere akupunktur som en del av medisinsk behandling, selv om den vitenskapelige evidensen for akupunkturens effektivitet er svak eller fraværende. Alræk forsøker å rettferdiggjøre akupunktur ved å peke på svakheter ved enkelte konvensjonelle behandlinger, som i eksempelet med sham-skulderkirurgi. Dette er et klassisk stråmannsargument. Faktisk har studier på sham-skulderkirurgi vært medvirkende til at man har gått bort fra denne typen kirurgi, ettersom de viste at kirurgien ikke hadde noen fordel over placebo. Dette er et eksempel på hvordan solid forskning kan lede til endringer i klinisk praksis for å sikre at kun effektive behandlinger blir brukt.

På samme måte bør akupunktur vurderes kritisk. Å påpeke at enkelte konvensjonelle behandlinger har svak effekt, rettferdiggjør ikke bruken av en annen metode med like svake eller svakere vitenskapelige bevis. Det er avgjørende å opprettholde en høy standard for evidens i medisinsk praksis. Å gjøre unntak for akupunktur vil undergrave den vitenskapelige integriteten som er fundamentet for moderne medisinsk praksis. Forskning på akupunktur har pågått i flere tiår uten å kunne påvise en klar klinisk relevant effekt utover placebo. Dette stiller spørsmål ved hvorfor vi fortsetter å investere tid og ressurser i et felt med så lite substans.

Placeboeffekten og begrenset bruk

Kunstig intelligens og pseudovitenskap er en farlig kombinasjon

Jeg erkjenner at akupunktur, i kraft av placeboeffekten, kan ha en viss relevans i behandling av enkelte smertetilstander og kvalme. Placeboeffekten er en ekte fysiologisk respons som kan gi lindring for noen pasienter. Men utover disse spesifikke tilfellene, er det lite rom for akupunktur som en generell behandlingsmetode i helsevesenet. Det er ikke forsvarlig å bruke tid, penger og ressurser på en behandlingsmetode som, til tross for omfattende forskning, ikke har kunnet demonstrere en konsistent og pålitelig effekt.

Faren ved glidebanen mot mer alternativ behandling

Jeg er glad for at Alræk ikke går langt i å forsvare bruk av tungediagnostikk, en annen praksis fra TKM som mangler vitenskapelig støtte og som inngår i den tradisjonelle «diagnostiske metoden» hos akupunktører. Men hans tilnærming til akupunktur og hans forsvar for denne typen behandlingsmetoder åpner likevel døren for en glidebane der flere alternative metoder uten vitenskapelig fundament kan finne sin plass i helsevesenet. Når man først aksepterer akupunktur, som har lite solid vitenskapelig støtte, kan terskelen for å akseptere andre, enda mindre dokumenterte behandlingsformer senkes. Dette kan føre til at vi beveger oss bort fra evidensbasert praksis og setter pasienters helse og sikkerhet i fare.

Avsluttende tanker

Som helsepersonell må vi basere våre anbefalinger og praksis på solid vitenskapelig evidens. Medisinsk behandling bør ikke baseres på tradisjon eller popularitet, men på hvorvidt den kan vise til reell, dokumentert effekt. Studiene som førte til at man gikk bort fra ineffektiv skulderkirurgi, burde inspirere oss til å anvende samme kritiske tilnærming til akupunktur. Jeg håper denne diskusjonen kan bidra til å fremme en mer kritisk holdning til integrering av alternative behandlingsformer i helsevesenet, og til å styrke vår forpliktelse til å tilby pasientene våre den beste, evidensbaserte omsorgen.

For de som ønsker en ytterligere forståelse av akupunkturens begrensninger, anbefaler jeg NRK-serien Folkeopplysningen, som har et informativt avsnitt om emnet link.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Folkevettet skal ikke undervurderes