Akson gir ikke innbyggeren én journal

Kronikk: Torbjørn Nystadnes, pensjonert seniorrådgiver i Seksjon normering standarder, Direktoratet for e-helse

STORTINGSMELDINGEN «Én innbygger – én journal» fra 2012 fastslo at den som behandler en pasient, må ha rask, enkel og sikker tilgang til alle nødvendige opplysninger, uavhengig av hvilken virksomhet som har registrert opplysningene.

I den etterfølgende utredningen ble det raskt konkludert med at alle måtte benytte det samme pasientjournalsystemet. Dette til tross for at en ikke hadde funnet noen som hadde lyktes med noe lignende – og etter å ha brukt rundt ti milliarder pund, hadde England måttet gi opp sitt forsøk.

Det ble tidlig klart at helseforetakene ikke ønsket noe nytt pasientjournalsystem, noe som innebar at målet om én journal for hver innbygger ikke kunne nås. Dette ble forbigått i stillhet, men man endte opp med forslaget om å anskaffe et felles system kun for kommunene. Noe annet ville neppe ha hatt noen mulighet for å bli vedtatt.

FULGTE IKKE PLANEN. Manglende tilgang til korrekte og oppdaterte helseopplysninger er et betydelig problem for pasientsikkerheten – både i den kommunale helsetjenesten og ved behandling på sykehus. For å bøte på dette, vedtok Stortinget i 2012 å etablere en kjernejournal med opplysninger om legemidler og andre spesielt viktige opplysninger som henvisninger, epikriser og prøvesvar. Fem år etter at kjernejournalen ble gjort tilgjengelig, er dette ennå ikke på plass, selv om dette er elektroniske meldinger som enkelt kan sendes i kopi til kjernejournalen.

At Norsk Helsenett gjorde covid-19-prøvesvar tilgjengelige i kjernejournalen i løpet av noen få måneder, viser at det ikke er vanskelig.

Pasientens legemiddelliste er et annet tiltak høyt prioritert av Stortinget. Korrekte og oppdaterte opplysninger om hvilke legemidler som er forskrevet, skal gjøres tilgjengelige gjennom kjernejournalen. Etter opprinnelig plan skulle utprøving starte medio 2018, men direktoratet har ennå ikke noen troverdig plan for dette arbeidet.

Hvis disse tiltakene var blitt gjennomført som planlagt, ville kommunene for lengst ha hatt rask og effektiv tilgang til de opplysningene som er spesielt viktige for å kunne yte forsvarlig helsehjelp.

AKSON-JOURNALEN. Forslaget om at Akson journal skal erstatte den kommunale pleie- og omsorgstjenestens PLO-systemer, innebærer håndtering av mye mer enn pasientjournalen. Dagens systemer benyttes også til saksbehandling, administrasjon og ressurshåndtering – og for å dokumentere tjenester som for eksempel praktisk bistand i hjemmet, hjelp med personlig hygiene og matombringing.

Mange av opplysningene er ikke relevante utenfor den virksomhet som yter tjenesten, og etter gjeldende regelverk vil det heller ikke være lovlig å dele slike personopplysninger med andre.

MANGLENDE UTREDNING. Fokuset på ett felles system førte til at man ikke utredet muligheten av å etablere en felles nasjonal database med én journal for hver innbygger og et veldefinert grensesnitt for integrasjon med eksisterende og nye systemer. En fordel med en slik felles database er at en kan starte med de opplysningene som inngår i kjernejournalen og bygge den ut gradvis med flere typer opplysninger.

I konseptvalgutredningen ble det gjort et forsøk på å forsvare den manglende utredningen, ved å vise til at dette ville kreve utvikling av en særnorsk informasjonsmodell som internasjonale leverandører neppe ville forholde seg til. Denne begrunnelsen er ikke holdbar ettersom også et felles system vil inkludere en informasjonsmodell som dekker alle opplysningene i systemene som skal erstattes. Ved overgang til dette nye systemet må eksisterende opplysninger konverteres til den nye informasjonsmodellen.

Informasjonsmodellen til en felles nasjonal database vil selvfølgelig baseres på internasjonale standarder der slike finnes, mens resten nødvendigvis må bli basert på nasjonale behov. Denne vil det nok være lettere for leverandører å forholde seg til enn den gamle proprietære informasjonsmodellen til et internasjonalt system.

Til en nasjonal database skal en kun overføre de opplysningene som er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp. Dette vil være enklere enn overføring til Aksons journal, som også må inneholde opplysninger om saksbehandling, administrasjon og annet som inngår i de systemene Akson-journalen er ment å skulle erstatte.

MISFORNØYDE LEGER. Helsetilsynet publiserte i 2010 og 2011 to rapporter med erfaringer fra tilsyn i kommuner. Funnene var alvorlige, og Helsedirektoratet og KS gjennomførte et prosjekt for å avklare hva som kunne gjøres med situasjonen. Rapporten, som ble publisert i 2014, var blant annet var basert på svar fra over 3000 brukere av pleie- og omsorgssystemer. Her fremgår det at spesielt legene var misfornøyd med journaldelen av systemene. Andre brukere var mer positive, og da spesielt med funksjonalitet for søknadsbehandling, kommunikasjon med utfører av hjemmetjenester og logistikk rundt sykehjemsplasser.

Situasjonen ble ansett som så alvorlig at det ble anbefalt å opprette et hurtigarbeidende utvalg for gjennomgang av behov for å videreutvikle systemene, spesielt med fokus på legenes behov. Det ble videre anbefalt å utarbeide kravspesifikasjoner som kunne danne grunnlag for videreutvikling av systemene.

Anbefalingen ble ikke fulgt opp.

LITEN KOMMUNAL GEVINST. Ettersom en kommune kun har ansvar for helsetjenester til dem som oppholder seg i kommunen, er det lite behov for å utveksle pasientopplysninger mellom kommuner. At kommunene benytter samme system, vil derfor knapt gi noen merkbar gevinst. Det er også vanskelig å se for seg at det er noe å vinne på at helsestasjoner og pleie- og omsorgstjenestene benytter samme system. Tjenestene er svært forskjellige, og knapt noen barn, unge eller gravide mottar pleie- og omsorgstjenester.

Det er erkjent at opplysningene i pleie- og omsorgstjenestens journaler ofte er mangelfulle, og det er forståelig at sykepleierne støtter opp om Aksons journal og ønsker at også fastlegene skal benytte systemet. Sammenlignet med dagens situasjon, vil en slik løsning klart gi en merverdi og øke pasientsikkerheten. Men når en fullverdig kjernejournal med pasientens legemiddelliste er på plass, blir merverdien liten.

RISIKABELT GIGANTPROSJEKT. Mens store ressurser har blitt benyttet til utredning av langsiktige tiltak, har aktiviteter som kunne ha gitt vesentlige gevinster på kortere sikt, blitt nedprioritert. Hvis de opprinnelige planene for utvikling av kjernejournal med pasientens legemiddelliste hadde blitt fulgt, ville Aksons journal knapt ha gitt noe nevneverdig bidrag til å nå målet om én journal for hver innbygger.

Dersom Direktoratet for e-helse ikke hadde foreslått et stort utviklingsprosjekt, hadde det nok blitt vanskelig å forsvare bruken av et tresifret millionbeløp på utredninger. Da direktoratet valgte å fortsette utredningen etter at det tidlig i prosessen ble klart at helseforetakene ikke ville akseptere å ta i bruk noe nytt system, oppsto nærmest en «bordet fanger»-situasjon; utredningen måtte ende med et forslag om en storsatsing.

Men en kostbar utredning er ikke grunn god nok til å gjennomføre et omstridt gigantprosjekt med høy risiko.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at han ble pensjonist 1. april, etter å ha arbeidet i drøyt 22 år med standardisering innen e-helse både nasjonalt og internasjonalt, de siste åtte årene i Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse. Han var medlem av Helsearkivutvalget og ledet arbeidet med EPJ-standarden.

Referanse: Se www.dagensmedisin.no/debatt

Dagens Medisin 14/2020, fra Kronikk og debattseksjonen