Kirurgi gir ikke bedre resultat hos pasienter med røket akilles
– For det store flertallet av pasienter med en røket akillessene er det unødvendig å operere, sier overlege Ståle Myhrvold.
Denne artikkelen er mer enn to år gammel.
Annonse kun for helsepersonell
De tre vanligste behandlingene ved nyoppstått skade på akillessenen er ikke-operativ behandling, åpen kirurgi og mini-åpen kirurgi.
– Disse tre metodene har aldri blitt sammenliknet i en stor klinisk randomisert studie med et så treffsikkert og pålitelig pasientrapportert utfallsmål som i denne studien, uttaler Ståle Myhrvold, overlege og forsker ved Akershus universitetssykehus.
Studien ble nylig publisert i tidsskriftet The New England Journal of Medicine.
Ingen forskjell
532 pasienter mellom 18 og 60 år deltok i studien. Studien viser at de fleste pasientene rapporterer om vedvarende symptomer og begrensninger til tross for et tilfredsstillende behandlingsresultat, uavhengig av om de blir behandlet med kirurgi eller ikke.
– Sammenlikningen viser ingen forskjell mellom gruppene hverken når det gjelder pasienttilfredshet, funksjon eller samlet komplikasjonsrisiko, uttaler Myhrvold i en pressemelding.
De som fikk operasjon, hadde etter 12 måneder ikke bedre resultat enn de som ikke ble operert, når alle pasientene gjennomgikk samme opptrening med tidlig belastning og mobilisering.
Risikoen for at akillessenen ryker på ny var noe høyere og risikoen for nerveskade noe mindre uten operasjon.
Kan få konsekvenser
Ifølge Myhrvold er de nokså trygge på at behandlingen kan starte med gips og plaststøvel direkte, uten operasjon.
– Imidlertid ønsker vi å se på kostnadene for samfunnet ved de ulike behandlingsformene med utgangspunkt i denne studien.
Studien ble gjennomført i samarbeid med Akershus universitetssykehus, Sykehuset Østfold Kalnes, Drammen sykehus, Skadelegevakten ved Oslo Universitetssykehus og Norsk Idrettsmedisinsk Institutt, Nimi.
– Vi ønsket å gjøre et forskningsarbeid som ville kunne få konsekvenser for behandlingen av denne skaden både i Norge og internasjonalt, sier Myhrvold.
I det videre arbeidet vil forskerne se etter kjennetegn ved de pasientene som ikke får et tilfredsstillende behandlingsresultat.
– I en langtidsoppfølging vil vi blant annet kunne dele pasientene inn i ulike aldersgrupper for å undersøke om det er undergrupper av pasienter som bør tilbys særskilt behandling og oppfølging.
Myhrvold sier at det ortopediske miljøet i Skandinavia til nå har vært en betydelig bidragsyter til forskning på akillessenerupturer.
– Sammen med vårt internasjonale nettverk av dedikerte ortopeder, fysioterapeuter, institusjoner og andre med interesse for akillesseneskader, ønsker vi og våre samarbeidspartnere, å være en betydelig bidragsyter til forskning på denne pasientgruppen også i fremtiden.