ADHD: Mellom myter og realiteter – en oppfordring til nyansert debatt

Den økende andelen av ADHD-diagnoser har satt fagmiljøer, politikere og allmennheten i en polarisert debatt. Noen ser økningen som et alarmerende tegn på overdiagnostisering og medikalisering av hverdagslige utfordringer. Andre mener det reflekterer bedre kunnskap og rettferdiggjørelse for tidligere underdiagnostiserte grupper, spesielt jenter og voksne. Som psykiater og allmennlege ønsker jeg å bidra til en mer balansert forståelse – en som anerkjenner kompleksiteten i ADHD uten å underminere de reelle utfordringene pasientene står overfor. 

ADHD-trekk vs. ADHD-diagnose: Hvor går grensen? 

Mange kjenner seg igjen i symptomer som uoppmerksomhet, impulsivitet eller rastløshet. Dette er ADHD-trekk – normale menneskelige særtrekk som ikke nødvendigvis krever behandling. En ADHD-diagnose derimot, forutsetter at disse trekkene er så alvorlige og vedvarende at de forstyrrer daglig funksjon over tid, i flere livssfærer (hjem, arbeid, sosiale relasjoner), og ofte ledsages av betydelige komorbide lidelser som angst, depresjon eller læringsvansker. 

Ifølge DSM-5-kriteriene må minst seks (for barn) eller fem (for voksne) symptomer på enten uoppmerksomhet eller hyperaktivitet/impulsivitet ha vært tilstede i minst seks måneder, med påvirkning som strekker seg tilbake til før 12-årsalderen. Dette skiller ADHD som en nevro-utviklingsforstyrrelse fra situasjonsbetingede vansker. 

Hvorfor øker diagnosene? 

Statistikken viser en markant økning, spesielt blant unge kvinner. Mellom 2019 og 2022 doblet andelen ADHD-diagnoser hos jenter i alderen 16–19 år fra 1,5 prosent til 3,1 prosent. Tilsvarende økte bruken av ADHD-medisiner blant jenter 13–17 år femdobbelt mellom 2004 og 2023. Dette kan skyldes flere faktorer: 

1. Bedre kunnskap: ADHD hos jenter manifesterer seg ofte som indre urolighet og emosjonell dysregulering, ikke klassisk hyperaktivitet. Dette har lenge vært oversett. 

2. Økt press: Krav til multitasking, sosiale mediers påvirkning og akademisk stress kan forsterke eksisterende sårbarheter. 

3. Komorbiditet: Opptil 80 prosent av personer med ADHD har samtidige lidelser som angst eller depresjon, noe som kan føre til henvisning via andre kanaler. 

Samtidig viser data fra BUP Hamar at andelen henvisninger mistenkt ADHD økte fra 4 prosent til 23 prosent mellom 2017 og 2022 – en firedobling. Dette understreker behovet for å stille kritiske spørsmål: Er vi bedre til å gjenkjenne ADHD, eller har vi utvidet diagnosen til å inkludere normale variasjoner? 

Diagnosen er ikke enkel – men utredningen må være grundig 

En ADHD-diagnose krever mer enn en rask samtale. Det må kartlegges: 

• Symptomenes varighet og alvorlighetsgrad. 

• Påvirkning i flere livssfærer. 

• Fravær av andre tilstander som bedre forklarer symptomene (f.eks. søvnapné eller traumer). 

• Eventuelle komorbide lidelser. 

Utredningen bør inkludere selvrapportering, observasjoner fra pårørende, og ofte objektive tester av kognitive funksjoner. Dette er tidkrevende, men nødvendig for å unngå feildiagnostisering. 

Behandling: Først hverdagslige strategier, deretter medisin 

ADHD-behandling handler ikke kun om medisin. Første steg bør alltid være: 

• Kognitiv atferdsterapi for å mestre tid, organisering og prokrastinering. 

• Struktur og rutiner med verktøy som kalendere og oppgavelister. 

• Fysisk aktivitet og kosthold, som kan redusere symptomer gjennom bedre dopaminregulering. 

Ved moderate til alvorlige symptomer som ikke bedres med slike tiltak, bør medisinering vurderes. Sentralstimulerende midler som metylfenidat har dokumentert effekt, men bør alltid kombineres med psykososial støtte. Her er det avgjørende å inkludere pasienten i beslutningsprosessen – noe som reduserer risikoen for «pilleskam» og fremmer tillit. 

Polarisering svekker pasientene 

Debatten må unngå ekstremene: Å avfeie ADHD som en «motediagnose» risikerer å invalidere de som genuint sliter. På den annen side kan en altfor lett diagnostisering undergrave tilliten til helsevesenet. Som fagfolk har vi et ansvar for å: 

• Skille mellom alvorlighetsgrader: Ikke alle med ADHD-trekk trenger diagnose. 

• Anerkjenne kompleksiteten: ADHD overlapper ofte med andre lidelser, og krever helhetlig vurdering. 

• Være åpne om usikkerhet: Å innrømme at «vi vet ikke alt» styrker, ikke svekker, faglighet. 

Konklusjon: Mot en felles forståelse 

ADHD er ingen enkel diagnose, men en lidelse som krever respekt for individuell variasjon. Ved å skille mellom trekk og diagnose, anerkjenne komorbiditet, og fremme en behandlingstilnærming som balanserer medisin og hverdagsstrategier, kan vi dempe polariseringen. Målet er ikke å normalisere lidelse, men å sikre at de som trenger hjelp, får den – uten unødvendig skam eller skepsis. 

Interessekonflikter: Amir David Arden er fagansvarlig ved Bak slottet psykiatrisenter. Senteret tilbyr tilbyr ADHD-utredning som tillegg til generell psykisk helseutredning i privat regi, og han fungerer både som behandler og fagansvarlig der.