ADHD og samtidige rusutfordringer: en catch 22-situasjon?

Vi er i en ruspolitisk brytningstid. Samfunnet er på vei fra straff til hjelp. Innsatsen skal heretter være kunnskapsbasert og tuftes på menneskerettigheter og forholdsmessighet. Dette må gjelde på alle nivåer, også i helsesektoren.

Dagens retningslinjer krever tre måneders rusfrihet dokumentert med urinprøver før ADHD kan utredes. Hvis pasienten allerede har et rusproblem, er det dermed skapt en terskel knyttet til utredning og foreskriving av sentralstimulerende medikamenter.

Inngripende og belastende

Dette skaper en Catch 22-situasjon der eksempelvis amfetamin- eller cannabisbruken fortsetter hos den med ubehandlet ADHD for å dempe symptomer, mens rusfrihet er et grunnleggende premiss for å komme i posisjon til å vurderes for behandling.

Premisset baseres på fordommer og overskygger fokus på stabilitet og verdighet, for å komme i best mulig stand til å nyttiggjøre seg helsehjelp. Også dersom rusmiddelbruken er av en slik karakter at det gir grunn til alvorlig bekymring, skal helsevesenet tilby tjenester og ikke innføre sanksjoner.

Mener det er nedverdigende å måtte levere urinprøver for å få behandling

På en rekke områder er praksis med urinprøver under tilsyn et tilbakelagt kapittel. Fordi det oppleves svært inngripende og belastende. Det står i veien for god relasjonsbygging og er sanksjonspreget og ikke kunnskapsbasert.

Medisiner demper plagene

Ved krav om rustesting forhøyes risiko for bruk av rusmidler med større skadepotensiale, som enten ikke slår ut på prøver eller som går fort ut av kroppen. For mange er ADHD-medisiner det som skal til for å komme over rusutfordringene. Rusmidlene demper mange av plagene som er knyttet til det å ha ADHD.

Det antas at mellom 5 og 7 prosent av befolkningen har ADHD. Personer med ADHD er ofte mer sårbare for ulike former for avhengighet enn andre. Europeiske rapporter antyder at om lag en tredjedel av de som er rusavhengige har ADHD.

Lars Lien m.fl. har tidligere beskrevet hvordan medisiner mot ADHD også er gjenstand for moralisme, snarere enn for faglig skjønn. Det er stor pågang av voksne mennesker som ønsker utredning for ADHD. Rundt halvparten blir avvist og får ikke tilbud om hjelp i spesialisthelsetjenesten. Privat utredning og påfølgende behandling blir mer og mer vanlig og når de endelig får behandling, uttrykker mange at livskvaliteten og funksjonsnivået øker. De blir i stand til å regulere konsentrasjon, følelser og oppmerksomhet.

Stigmatiserende praksis

Legemiddelassistert behandling er et godt eksempel på hvordan våre holdninger har endret seg gjennom årene. I begynnelsen var det kun de som ikke fortsatte å bruke ulovlige rusmidler som var ansett verdige til behandling for sin opiatavhengighet. Senere fikk vi ny kunnskap som viser at pasienter i LAR som også bruker andre rusmidler, har mindre sykelighet, mindre kriminalitet og bedre livskvalitet enn opiatavhengige utenfor LAR.

ADHD-studie viser at ungdom ønsker støtte i daglige rutiner – og påminnelser om å ta medisiner

Dagens praksis er stigmatiserende på flere nivåer. Gjennom et regelverk som vanskeliggjør nødvendig hjelp, eller hvor pasienter blir mistenkeliggjort på grunn av sin rushistorikk fordi medikamentene også kan misbrukes.

Dagens praksis kan sammenliknes med at det avkreves et visst blodsukkernivå før insulinbehandling kan iverksettes, eller at man må bevise tre måneders røykeslutt for å få behandling for nikotinrelaterte lidelser som emfysem eller kreft.

Hjelp, ikke straff

De som bruker rusmidler bør tilbys hjelp og ikke påføres straff. Det er kunnskapsbasert praksis som virker forebyggende. Ved andre samtidige lidelser anbefales samtidig behandling, men på dette området praktiseres sanksjoner som ikke er faglig fundert.

Stortingsrepresentant Marian Hussein spurte forrige uke Helse- og omsorgsministeren om det er rimelig å forvente at rusavhengige skal ha tre måneders rusfrihet før ADHD-utredning. Hun begrunnet det med at dette er en statlig diskriminering av en utsatt gruppe og at det er nedverdigende og mistenkeliggjørende å kreve urinprøver jevnlig for å oppnå behandling.

I sitt svar hevder Vestre at det ikke er krav om rusfrihet før utredning selv om dette er praksis på mange av våre store sykehus. Vestre vedgår at dagens retningslinjer er bygget på gammel kunnskap og at det skal være rom for individuelt skjønn. Han lover å komme tilbake med mer om diskriminering og moralisme i den varslede forebyggings- og behandlingsreformen.

Mange av de som rammes har store utfordringer. I dag faller de mellom alle stoler. Hvis vi får til denne sårt etterlengtede endringen, så vil det revolusjonere helsebehandlingen, tette de uverdige skottene mellom rus og psykisk helse og gjøre helsevesenet vårt mye bedre.

Men det haster.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Helsedirektoratet om urinprøve-krav:
– Noe konservativt