Fastlegen i ADHD-behandlingen: Alene i frontlinjen

ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) er en tilstand som preger mange barn, ungdommer og voksne over hele landet. I denne artikkelen bygger vi videre på den tidligere  diskusjonen om ADHD i kryssilden mellom psykiatri og allmennmedisin og fokuserer nå på  fastlegens rolle i diagnosen og behandlingen av ADHD. Til tross for at fastleger ofte står først i linjen for å identifisere symptomer og koordinere behandlingen, blir deres sentrale rolle i mange tilfeller oversett. Det er viktig å sette fokus på denne ofte glemte brikken i  behandlingskjeden. 

Nylige debatter om ADHD har hovedsakelig kretset om bruken av medisiner, spørsmål om  overdiagnostikk, og mangel på ikke-medikamentelle tiltak. Mens disse diskusjonene er viktige, blir fastlegen, som står sammen med pasienten over tid og ofte håndterer kontinuiteten i behandlingen, fort glemt. Dette understreker behovet for å gjenkjenne og styrke fastlegens rolle i en integrert behandlingsmodell. Det er ikke økonomisk bærekraftig å overse fastlegens rolle, gitt at det er ressursmangel på psykiatere og at det er dyrere å drive  behandlingen på sykehus. 

ADHD bør inn i videreutdanning

Fastlegens rolle i ADHD-behandlingen strekker seg langt utover den initiale henvisningen til spesialist. Fastlegen overvåker kontinuerlig behandlingsplaner, justerer medikamenter og gir støtte for både pasienter og deres familier. I tillegg til å håndtere disse komplekse oppgavene, er fastlegen ofte pasientens første kontakt ved psykososiale problemer, noe som stiller krav til en bred kompetanse og tilgjengelighet. Flere fastleger tar videreutdanning i samtaleterapi for å bedre kunne støtte sine pasienter, noe som utvider deres kapasitet til å tilby omfattende psykososial omsorg og behandling. Dette må vi legge til rette for at flere fastleger får i sin videreutdanning. 

Behandlingen av ADHD er tredelt og omfatter medikamentell behandling, psykoterapi og  psykososiale tiltak. Dessverre blir de to siste komponentene ofte oversett eller nedprioritert i  overføringsprosessen til fastlege etter vurdering og eventuelt oppstart av behandling hos spesialist. Mange fastleger rapporterer at pasienter som ønsker å fortsette med psykoterapi etter å ha startet med medisiner ofte ikke lenger får tilbud om dette, noe som fører til at mange pasienter ikke mottar en helhetlig behandling som adresserer alle aspekter av tilstanden. 

Ved å integrere en mer omfattende behandlingsmodell kan fastleger bedre skille mellom faktiske ADHD-lidelser og ADHD-symptomer eller trekk. Dette vil ikke bare forbedre kvaliteten på pasientomsorgen, men også potensielt redusere behovet for mange henvisninger til spesialisttjenester, ettersom fastlegene vil være bedre rustet til å håndtere forskjellige aspekter av tilstanden direkte. 

For å styrke fastlegens rolle ytterligere, er det essensielt at kommunen, som en del av primærhelsetjenesten, trer mer aktivt inn med ressurser som kan støtte fastlegenes arbeid. Det bør tilbys kurs og miljøtiltak som fastlegene kan inkludere i behandlingsplanene når pasienter overføres fra spesialisthelsetjenesten. Disse tiltakene vil hjelpe til med å gi en mer omfattende og helhetlig tilnærming til hver pasient. 

Videre bør fastlegen inkluderes allerede i utredningsfasen, spesielt når det hentes inn komparentopplysninger, for å sikre en mer integrert og informert tilnærming til pasientens behov og historikk. Dette vil styrke fastlegens evne til å tilby kontinuerlig og tilpasset omsorg. 

Likevel står fastlegen alene. Mangel på tid, ressurser og spesifikk opplæring i ADHD er blant de mest påtrengende hindringene. Henvisningsprosessen til spesialisthelsetjenesten er ofte kompleks og kronglete, med hyppige avvisninger som skaper frustrasjon og forsinkelser i behandlingen. Henvisningsprosessen må derfor forenkles og standardiseres, slik at den blir mer forutsigbar og mindre tidkrevende. 

En annen utfordring er den økende bruken av privat utredning innen ADHD, støttet av privat forsikring. Med over en million nordmenn som nå har privat helseforsikring, er dette ikke en trend vi kan ignorere. Spesialisthelsetjenesten, inkludert offentlige og private aktører, må samarbeide tettere for å sikre at fastleger får nødvendig støtte til å følge opp disse pasientene, som ofte får diagnoser og behandlingsplaner utenfor det offentlige systemet. Et viktig moment her er at mens psykiatere ikke dekkes av de fleste forsikringsselskapene, men kun psykologer, blir ofte den somatiske utredningen og oppfølgingen overført til fastlegen når en psykolog setter ADHD-diagnosen. Dessuten risikerer fastlegen ofte å motta pasienter som har fått en ADHD-diagnose av en psykolog, men som ikke tas opp av DPS for medisinvurdering, noe som ytterligere kompliserer behandlingsforløpet. 

For å styrke fastlegens rolle i behandlingen av ADHD og bedre samarbeidet mellom ulike nivåer av helsetjenesten, har divisjon for psykisk helsevern og rus i Ahus nettopp opprettet en konfereringstelefon for fastleger i deres opptaksområde. Dette initiativet, som bør følges opp flere steder i landet, vil gi fastleger muligheten for å konsultere direkte med spesialister for råd og veiledning om komplekse pasienttilfeller. 

Endelig må vi forbedre samarbeidet mellom fastleger og spesialisthelsetjenesten. Et mer sømløst samarbeid vil redusere risikoen for at pasienter faller mellom to stoler og sikre en kontinuitet i omsorgen som er avgjørende for denne pasientgruppen. Psykiateren bør også vurdere å involvere seg direkte i oppfølgingen etter overføring til fastlegen, spesielt for justeringer av medisiner og for å sikre implementering av ytterligere tiltak eller eventuelt en nedtrapping av medisiner. 

Interessekonflikter: Amir David Arden er fagansvarlig ved Bak slottet psykiatrisenter. Senteret tilbyr tilbyr ADHD-utredning som tillegg til generell psykisk helseutredning i privat regi, og han fungerer både som behandler og fagansvarlig der.