Norske apoteker er ikke bærekraftige i et helsefaglig perspektiv

Det kommer ofte som en overraskelse for mange at helsesektoren står for rundt fem prosent av våre klimagassutslipp. Av dette kommer 25 prosent av klimaavtrykket fra legemidler, som i likhet med batterier til våre biler er energikrevende å produsere og dermed svært belastende for klima og miljø. Bærekraft handler imidlertid om langt mer enn å redusere legemiddelsvinn og å forbedre produksjonen. Bærekraft i helse handler ifølge Helsedirektoratet også om å dimensjonere og tilpasse helsevesenet til den fremtidige demografiske utviklingen. Det innebærer ikke bare å la helsesektoren vokse i takt med en aldrende befolkning, men også å tilpasse teknologi og helsepersonell slik at ressursbruken er bærekraftig dimensjonert for fremtiden. I dette perspektivet mener jeg at den norske apoteksektoren med Apotekforeningen i spissen, har beveget seg i feil retning: Til tross for den markedsorienterte omleggingen i 2001, selger nå stadig flere farmasøyter stadig dyrere legemidler til norske pasienter.

Bedre tilgjengelighet, mer konkurranse og høyere kvalitet var målet med liberaliseringen. Men hvordan gikk det egentlig? Helse- og omsorgsdepartementet offentliggjorde en detaljert utredning i 2023, med den konklusjon at apoteksektoren er fleksibel og forsvarlig drevet. Det er en grundig og god utredning, men til tross for et økt fokus på bærekraft, mangler rapporten svar på hvordan man skal utdanne tilstrekkelig med kvalifisert apotekpersonell.

For det første må man konstatere at liberalisering ikke nødvendigvis fører til billigere eller mer tilgjengelige legemidler. Ifølge en prisanalyse av konkurranseutsatte legemidler i Europa, utgitt av det svenske legemiddelverket i 2023, er det kun Sveits som har høyere legemiddelpriser enn norske apotek. Sverige og Danmark skiller seg derimot ut med de laveste prisene på frihandelslegemidler. Prisforskjellene skyldes ikke norske avgifter.

Overetablering og mersalg

Et annet formål med liberaliseringen var å sikre bedre tilgjengelighet, et viktig mål i det vidstrakte Norge, men dette har hatt liten effekt utenfor de største byene. Ifølge en rapport fra Universitetet i Tromsø har i dag 7,5 prosent av befolkningen mer enn 30 minutters reisevei til nærmeste apotek, sammenlignet med 10 prosent før reformen. Det er en beskjeden forbedring, tatt i betraktning at antallet apotek er fordoblet, samtidig som antallet apotekansatte har doblet seg. Det er altså dobbelt så mange ansatte på apotek i Norge som i Danmark og Sverige, sett i forhold til befolkningsstørrelsen. Dette har selvsagt ført til en rekrutteringskrise i profesjonen. Apotekene har over 10 prosent ubesatte stillinger, og universitetene klarer ikke å dekke etterspørselen etter farmasøyter. Apotekkjedene har derfor i mange år nå måttet rekruttere farmasøyter fra utlandet, og omtrent halvparten av alle nye autorisasjoner gis nå til farmasøyter utdannet utenfor EU/EØS-området.

Jeg er sikker på at farmasøyter som kommer langveisfra for å tjenestegjøre i det norske helsevesenet, legger stor innsats i å lære seg både språket og den helsefaglige kulturen. Likevel må jeg, som underviser og forsker ved farmasiutdanningen på NTNU, erkjenne at antallet utenlandske farmasøyter som kan integreres i det norske apotekvesenet og etterutdannes her i landet for lengst har nådd en grense. Universitetene skal vanligvis tilpasse seg utviklingen i arbeidsmarkedet, men betyr det at vi skal doble antallet farmasistudenter? Problemet ligger ikke bare i rekrutteringen til apotekene, men også i rekrutteringen til farmasistudiet ved universitetene. Man må derfor stille spørsmålet: Er det virkelig universitetenes oppgave å støtte opp om denne utviklingen?

Uansett må universitetene forholde seg til det faktum at politikerne har bedt dem om å spare på utdanning. Samtidig må man politisk erkjenne at den norske apoteksektoren er feildimensjonert og ikke bærekraftig sett i et helsefaglig perspektiv.

Nei, når flere og flere farmasøyter til tross for liberaliseringen selger stadig dyrere legemidler fra stadig flere apotek i de største byene, må det erkjennes at apoteksektoren beveger seg i feil retning med tanke på en fremtidsrettet og bærekraftig utvikling. Apotekene må dimensjoneres bedre og vende tilbake til sine helsefaglige kjerneoppgaver. Det tjener ikke det norske samfunnet å utdanne flere, eller rekruttere flere helseakademikere fra utlandet, bare for å legge til rette for økt mersalg i norske apotek.

Referanser

• Apotekerforeningen 2024. Legemiddelstatistikk. I tillegg til statistikk om legemidler, er legemiddelstatistikk delt inn i finansiering og legemiddelomsetning. https://www.apotek.no/tall-og-fakta/legemiddelstatistikk

• Helse- og omsorgsdepartementet 31. januar 2023. Fremtidens apotek – fleksibelt og forsvarlig. NOU 2023: 2. NOU 2023: 2 - regjeringen.no NOU 2023: 2 - regjeringen.no

• Danmarks Apotekerforening, Analyse 30. oktober 2024 https://www.apotekerforeningen.dk/analyser/oekonomi-og-priser

• Tandvårds- och läkemedelsförmånsverket. Internationell prisjämförelse 2023. En analys av svenska läkemedelspriser i förhållande till 19 andra europeiska länder.

• Sintefblogg. Har vi en bærekraftig helsetjeneste i Norge? https://blogg.sintef.no/digital/har-vi-en-baerekraftig-helsetjeneste-i-norge/

Ingen oppgitte interessekonflikter

Helseministeren setter RHF-skapet på plass: – Når det settes mål og rammer, skal de innfris