Ubegrunnet mistenkeliggjøring av fastlegen

I sitt siste innlegg i Dagens Medisin bygger forsker Østby og professor Mykletun opp sine argumenter rundt deskriptive data som er publiserte uten å ha vært gjennom fagfellevurdering. Forfatterne virker også å behandle resultater fra studier som inkluderte 33 fastleger som representative for landets drøyt 5000 fastlegers meninger. De viser også til resultatene av en spørreundersøkelse gjort blant legestudenter. Jeg ville vært forsiktig med å dra for bastante slutninger på et slikt grunnlag. 

Deskriptive data er tall som gjenspeiler virkeligheten. De forteller ingenting om årsakssammenheng. Jeg ser ikke at forfatterne har belegg for tolkningene sine. Det er en forskers oppgave å forklare sine funn. Det er tross alt slik den medisinske kunnskap skrider fram. Men å påstå at fastleger «drøyer konsultasjonen» som har vart i 18 minutter til over 20 for å kunne ta tidstakst for å få bedre betalt, er i beste fall uheldig formulert. Artikkelforfatterne kaller dette en «uheldig terskeleffekt». Jeg etterlyser dokumentasjon som underbygger at det er uheldig. Det kunne vel like gjerne være det som skulle til for å avdekke et viktig helseproblem, eller få tid til å gjøre ferdig det konsultasjonen dreide seg om? På samme måte hintes det om at prosedyretakster er drivende for overbehandling. Kanskje mener de overdiagnostikk, men poenget er uansett det samme: Det tegnes et bilde av fastlegen som en slu pengestyrt helsearbeider som med minst et sugerør ned i statskassen passer på å takste mest mulig uten å ofre sin egen profesjonalitet en tanke. 

Takst-systemet er basert på tillit. Fastlegen tar den taksten han eller hun skal, og insentivet sørger for at den utredningen, behandlingen og oppfølgingen som kan utføres på laveste effektive nivå skjer nettopp her. Det arrangeres årlig flere kurs som skal bidra til riktig takstbruk, og dermed redusere uønsket variasjon. Leger har ulike pasientlister, så det vil uansett være naturlig at takstbruk varierer. Men, det virker rart å anta at kvinner generelt er dårligere til å takste enn menn og at de derfor ønsker fastlønn i større grad. Min hypotese er at det handler om sosiale rettigheter og forutsigbarhet, men det vet jeg ikke så da skal jeg heller ikke spekulere. 

Hovedinnvendingen min til denne artikkelen handler til syvende og sist om hvor bastant forfatterne uttrykker seg. Tallgrunnlaget gir grunn for nysgjerrighet og diskusjon, men når en forsker og en professor presenterer spekulasjonene sine som sannheter, byttes min nysgjerrighet ut med opposisjon. Det er flott at fastlegens adferd kartlegges, men før vi forkaster dagens takstsystem burde vi kanskje skaffe oss bedre oversikt over hva de deskriptive tallene som forfatterne sitter på faktisk kan bety? 

Ingen oppgitte interessekonflikter