HALVHJERTET: dette er problemet med vår medikamentelle behandling av ADHD. Vi gir halvhjertet behandling, ofte med for lave doser og for svak oppfølging, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Vi gir halvhjertet medikamentell ADHD-behandling, ofte med for lave doser

Selv om vi trenger mer kunnskap om langtidseffektene kan vi likevel konkludere i dag: barn med klare ADHD-symptomer må behandles – også med ADHD-medisiner.

Publisert

Ofte når det kommer positive nyheter rundt effekter av medikamentell behandling for psykiske lidelser og særlig ADHD, kommer det motinnlegg om studiens svakheter og mangler i kunnskapsgrunnlaget.

Jørgen G. Bramness

Et slikt motinnlegg har kommet fra spesialist i barne- og ungdomspsykiatri Trond Velken. Problemet med hans bidrag er imidlertid at han velger ut og tolker studier på en måte som støtter hans syn og dermed begår den samme feilen han kritiserer andre for. F.eks. nevner han MTA-studien fra 2015 [1]. Rett nok var langtidseffektene i denne eldre studien usikre, men forfatterne mener at ved et bedre design (innledende titrering, tettere evaluering, bruk av lærerrapportering og høyere dosering) kunne forbedret resultatene. Og dette er problemet med vår medikamentelle behandling av ADHD. Vi gir halvhjertet behandling, ofte med for lave doser og for svak oppfølging. Psykiater Amir Arden påpeker nettopp det i en kommentar i Dagens Medisin. At den største svakheten med dagens praksis er at vi ikke gir god nok oppfølging av våre ADHD -pasienter.

Oversikter fremfor enkeltstudier

Velken viser også til Raine-studien som har noe av samme konklusjon som MTA studien [2]. De som brukte medisiner i hele oppfølgingsperioden (i motsetning til de som brukte det sjeldnere) hadde en liten forbedring i selvoppfatning og sosial funksjon. Problemet med Raine-studien er få deltakere, at medikamentene bare ble brukt på skolen og at det var foreldene som rapporterer.

Framfor å se til eldre enkeltstudier bør man lese nyere systematiske oversikter. En Cochrane-oversikt basert på lærernes vurderinger konkluderer med at metylfenidat forbedrer ADHD-symptomer og finner ikke forskjell for alvorlige, bare ikke-alvorlige bivirkninger [3]. Metylfenidat forbedrer generell atferd, men påvirker ikke livskvaliteten.

Prøver å avlive myter

I 2021 kom den internasjonale føderasjonen for ADHD med en lengre kunnskapsoppsummering der de advarer mot å stigmatisere ADHD og forsøker å imøtegå myter som bidrar til å forsinke behandling av personer som er rammet. Noen av hovedpunktene er:

1) ADHD er ikke en ny lidelse. Det ble beskrevet allerede i året 1775

2) Diagnosen baserer seg på en rekke godt dokumenterte kjernesymptomer

3) ADHD rammer i underkant av 6 % av befolkningen. Forekomsten har ikke økt de siste 10-årene. For om lag halvparten varer sykdommen inn i voksenalder

4) ADHD er en høyt arvelig sykdom og det genetiske grunnlaget avdekkes nå raskt

5) Miljøfaktorer øker sannsynligheten for ADHD: røyking og annen eksponering i svangerskapet, miljøgifter og forurensning, kosthold og sosioøkonomiske forhold

6) En rekke problemer øker kraftig med det å ha ADHD: risikoen for overvekt og sukkersyke, astma og allergier, søvnproblemer, autoimmune sykdommer, infeksjoner, migrene, cøliaki og ulykker

7) Det er klart nedsatt livskvalitet for den som er rammet og deres familier, med risiko for kriminalitet og fengsling, vanskeligheter med i utdannelse, og økte rusmiddelproblemer

8) Det finnes effektiv behandling for ADHD. Den er både ikke-medikamentell og medikamentell. Behandlingen er virksom og sikker i bruk

9) Utallige studier av flere hundretusener pasienter viser at så å si alle de problemområdene som er nevnt over og som er forbundet med ADHD reduseres kraftig ved riktig behandling [4]

Geografisk variasjon i behandling

Medikamentell behandling er i alle oppdaterte nasjonale og internasjonale veiledere for utredning og behandling anbefalt. Likevel finner vi stor geografisk variasjon i hvem som får slik behandling [5]. Det er tydelig at fagfolks holdninger avgjør om man får medikamentell behandling av sin ADHD. Dette kan også være et tegn på underbehandling av noen som ville hatt nytte av medikamentell behandling.

Én av fire pasienter i behandling for rusmiddellidelser har ADHD, som regel ubehandlet. Spesielt er forekomsten av ADHD høy blant amfetaminbrukere, hvor kanskje 35 % har en ADHD-diagnose. Deres amfetaminbruk kan sees på som et forsøk på selvmedisinering. Kanskje har så mange som halvparten i fengsel en ADHD. Det er en klar overrepresentasjon av ADHD blant arbeidsledige og uføretrygdede.

Vi behandler bare halvveis

En konsensusrapport fra et stort ekspertpanel om ADHD og rusmiddelavhengighet hevder at flere bør behandles [6]. Det største problemet er at vi bare behandler halvveis fordi tvilen er så sterk. Det er viktig å identifisere de personene som trenger behandling og følge dem tett over tid.

Vi er enige med Trond Velken om at det trengs flere studier. Vi gjør nå en studie i norske traumemottak for å se om det er forskjeller i skadeomfang hos dem med ADHD som får medikamentell behandling og dem uten. Men selv om vi trenger mer kunnskap om langtidseffektene kan vi likevel konkludere i dag: barn med klare ADHD-symptomer må behandles – også med ADHD-medisiner.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Litteratur

1. Molina BSG, Hinshaw SP, Swanson JM, Arnold LE, Vitiello B, Jensen PS, et al. The MTA at 8 years: prospective follow-up of children treated for combined-type ADHD in a multisite study. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry. 2009;48(5):484-500.

2. Smith G, Jongeling B, Hartmann P, Russell C, Landau L. Raine ADHD Study: Long-term outcomes associated with stimulant medication in the treatment of ADHD in children. Government of Western Australia, Department of Health; 2010.

3. Storebø OJ, Storm MRO, Pereira Ribeiro J, Skoog M, Groth C, Callesen HE, et al. Methylphenidate for children and adolescents with attention deficit hyperactivity disorder (ADHD). Cochrane Database Syst Rev. 2023;3(3):Cd009885.

4. Faraone SV, Banaschewski T, Coghill D, Zheng Y, Biederman J, Bellgrove MA, et al. The World Federation of ADHD International Consensus Statement: 208 Evidence-based conclusions about the disorder. Neurosci Biobehav Rev. 2021;128:789-818.

5. Widding-Havneraas T, Markussen S, Elwert F, Lyhmann I, Bjelland I, Halmøy A, et al. Geographical variation in ADHD: do diagnoses reflect symptom levels? European child & adolescent psychiatry. 2023;32(9):1795-803.

6. Young S, Abbasian C, Al-Attar Z, Branney P, Colley B, Cortese S, et al. Identification and treatment of individuals with attention-deficit/hyperactivity disorder and substance use disorder: An expert consensus statement. World J Psychiatry. 2023;13(3):84-112.

Powered by Labrador CMS