Psykisk helse: Vi vet hva som virker, men fortsetter i det samme gamle sporet
Debatten rundt hvilke psykiske helsetjenester vi skal ha i Norge, har pågått i flere år. Mens vi fortsetter å legge penger og ressurser inn i dagens tjenester, mangler vi resultater som kan forsvare at vi kan fortsette med mer av det samme.
Det varsles om krise i norsk psykiatri fra flere hold, samtidig går styret i Norsk psykiatrisk forening tungt inn i debatten som synes i stor grad å handle om retten til å definere hvordan vi skal forstå og behandle mennesker med psykiske lidelser.
Problemet blir både at vi mangler resultater i den tradisjonelle psykiatrien, men også at vi har et system som beveger seg langt bort fra pasientene de skal hjelpe. I tillegg velger de å ignorere internasjonale krav og føringer for fremtidens psykiske helsetjenester. Både WHO og FN er tydelige på at vi må bort fra en biomedisinsk forståelse, og i stedet bygge opp rettighetsbaserte, humanistiske og recoverybaserte tjenester. I stedet fjerner vi oss nå fra internasjonale krav om å ta menneskerettigheter på alvor i de psykisk helsetjenestene.
Medisinfrie tilbud ga håp
Etter at brukerorganisasjonene var med å kjempe frem retten til medisinfri behandling, fikk Norge med Bent Høie i spissen, internasjonal anerkjennelse for etableringen av medisinfrie behandlingstilbud i 2016-2017. Det bidro til at mange øynet håp om en ny og bedre retning for psykisk helsehjelp i Norge.
De seneste årene har vi vært vitne til en utvikling som i stor grad har gått i motsatt retning. Ved nedleggelsen av Hurdalssjøen Recoverysenter i 2023, mistet vi 60 senger. I fjor var Medisinfritt behandlingstilbud i Tromsø truet med nedleggelse, men ble i denne omgang spart etter store protester. Den medisinfrie enheten ved Nedre Romerike er besluttet nedlagt, og vi står nå i kampen for å redde BET døgnavdeling på Blakstad. BET-behandling (Basal eksponeringsterapi) kan vise til gode resultater, selv for pasienter som psykisk helsevern ellers har gitt opp, og blir av WHO, FN og Europarådet løftet frem som eksempel på fremtidens psykisk helsetjenester.
Resultatet av nedleggelsene vi nå står overfor handler om mer enn antall senger, det handler om menneskesyn og verdier, og at mennesker mister mulighet til å kunne ta valg om egen behandling.
Kronikkforfatter
De har vist hvordan vi kan oppnå resultater, ved å samtidig eliminere bruk av tvang, og at medikamenter trappes ned. Gjennom BET behandling har mange mennesker som av systemet er vurdert som behandlingsresistente, fått mulighet til å reise seg som mennesker og leve et liv det går an å leve.
Endringsresistent profesjon
Den biomedisinske modellen og tenkningen med Norsk psykiatrisk forening i spissen står sterkt i Norge, og den virker å være nærmest resistent når det kommer til å kunne endre seg. Sentrale psykiatere med definisjonsmakt når det gjelder hvordan vi nordmenn skal forstå psykisk uhelse, ser ut til å tviholde på en utdatert forståelse om psykiske lidelser som hjernesykdommer, og en overdreven tro på medikamentell behandling.
Resultatet av nedleggelsene vi nå står overfor handler om mer enn antall senger, det handler om menneskesyn og verdier, og at mennesker mister mulighet til å kunne ta valg om egen behandling. Det innebærer risikoen for å loses inn i et medikalisert behandlingsløp de kanskje verken ønsker eller opplever som hjelpsomt, og der makt og tvangsbruk er virkemidler i behandlingen. Norsk psykiatri har sviktet pasientene, og ved å ikke gripe inn tillater norske politikere og helsemyndigheter at dette får fortsette. Det innebærer samtidig at vi lukker øynene for menneskerettighetsbrudd og et foreldet menneskesyn som vi ikke kan vedkjenne oss.
Vi vet hva vi trenger å gjøre for å gi mennesker bedre hjelp. Det er ikke mer forskning eller utredninger som er behovet. Vi trenger simpelthen å begynne å gjøre det som hjelper mennesker, og vi må begynne med å lytte til dem det gjelder.
Kronikkforfatter
Den retningen vi trenger å gå er human, personsentrert og recoverybasert . Den handler om hva som har skjedd med mennesker mer enn hva som er galt med dem. Makt-mening-trussel-rammeverket er eksempel på en forståelse av psykisk uhelse som rommer hele mennesket, og som en erstatning for dagens diagnosesystem, og kan være et verktøy for å jobbe i en ny retning.
Vi må gjøre det som hjelper
Vi vet hva vi trenger å gjøre for å gi mennesker bedre hjelp. Det er ikke mer forskning eller utredninger som er behovet. Vi trenger simpelthen å begynne å gjøre det som hjelper mennesker, og vi må begynne med å lytte til dem det gjelder. Å legge ned behandlingstilbud som viser vei til en mer human og rettighetsbasert psykiatri er et stort tilbakeslag, men også et stort svik mot pasientene som trenger tilbudene.
Å ta mennesker på alvor, innebærer å bygge opp tjenester sammen med dem som skal bruke dem. Å ta på alvor hva som hjelper eller ikke hjelper, er reell brukermedvirkning, og ikke bare noe vi pynter tjenestene våre med.
I filmen The Recovery Channel, setter Ellen Ugelstad fokus på tvang i norsk psykiatri. I filmen får vi også oppleve psykiatribrølet, et unisont brøl og en protest mot dagens psykiatri slik vi kjenner den, og slik mange av oss har erfart den på kroppen.
Vi har ikke råd til å fortsette i denne retningen. Dette er en retning som ikke bare koster helsekroner og ressurser, men som også koster menneskeliv, fremtidsmuligheter og håp for svært mange mennesker.
