Er digitale journalsystemer rett og slett en feilkonstruksjon?
Mange føler seg innelåst i systemer de ikke er tilfreds med. Det er krevende for organisasjoner og mennesker å få EPJ til å fungere i de daglige arbeidsprosessene, men det er også risikofylt og kostbart å bytte system.
I 30 år har helsesektoren investert massivt i elektroniske pasientjournal-systemer (EPJ), men løsningene har aldri stabilisert seg, godt illustrert av konfliktene rundt EPIC i Helse Midt. Etter min mening er problemet hverken dårlige prosjekter eller vanskelige klinikere: Hovedproblemet er at konseptet EPJ-system er en historisk feilkonstruksjon. Det er behov for å tenke nytt, i stedet for å flikke på gamle løsninger.
Pasientjournalsystem
Et EPJ-system inneholder nødvendig informasjon om pasienten, diagnoser og medisinsk behandling. Det er klinikernes viktigste verktøy for å dokumentere og utveksle informasjon. E-helsedirektoratet publiserte en rapport i 2023, der de finner 26 norske leverandører med 39 ulike EPJ-systemer. De betjener en rekke brukergrupper, som fastleger, sykehus, spesialister, kommuner og tannleger. De fleste er, eller vil bli, integrert med e-resept og kjernejournal.
Dessverre sier rapporten ingenting om nytte og problemer. Disse systemene har vært kjernen i digitaliseringen av helsevesenet siden 1990-tallet, og det er investert store beløp både i sykehusene og i primærhelsetjenesten. Selv om de åpenbart er nyttige løsninger, er det fremdeles overraskende mange problemer knyttet til dem. Det gjelder både i Norge og internasjonalt. F.eks. skriver den amerikanske legeforeningen: “It’s no secret that many physicians are unhappy with their electronic health record (EHR) systems, thanks in large part to cumbersome processes and limited features that get in the way of patient care“. Overlege Kristin Helset på St.Olav forteller om Helseplattformen i Dagens Medisin i 2023 at hun ikke får tilbakemelding på om meldinger har gått til rette mottakere: – Det er en diger skjerm med mye skrift, hvor det meste ikke brukes, sier hun.
Dårlig brukervennlighet
Som kjent er EPJ-systemer vanligvis tilgjengelig på PC, svært funksjonsrike, og lite egnet for travle klinikere. Den norske fastlegen Kjartan Olafsson, som også er representant i UEMO, skriver: “Poor ICT solutions are said to be a major contributor to the growing problem of physician “burnout”. Factors are: feelings of frustration and disillusion, alienation and of losing control of work flow, being taken away from the goal and purpose of their work: caring for patients”.
Siloproblemet
Hvert EPJ-system lagrer på egen database, enten det er EPIC. DIPS, Pasientsky, eller Gerica. I mange tilfeller er EPJ en elektronisk skoeske i en lokal server, eller i leverandørens sky, og blir ikke en del av det nasjonale økosystemet. Siloen gjør det også vanskelig å samspille med andre systemer.
Byttekostnader
Mange føler seg innelåst i systemer de ikke er tilfreds med. Det er krevende for organisasjoner og mennesker å få EPJ til å fungere i de daglige arbeidsprosessene, men det er også risikofylt og kostbart å bytte system. Og selv om de nye systemene (Aidn, Pridok m.fl.) er bedre enn de gamle, har de arvet mange av svakhetene.
Hva kan gjøres?
Hvis EPJ er en feilkonstruksjon, har det begrenset effekt å flikke. Et analytisk blikk på strukturen i disse systemene viser at de er nokså like. Et EPJ er en ambisiøs løsning, som skal løse tre overordnede behov:
1. Det skal ha et enkelt grensesnitt som gjør at travle leger og sykepleiere får løst sine behov raskt.
2. Det skal støtte arbeidsprosesser og samhandling i den kliniske virksomheten, f.eks. sende henvisninger, samt kommunisere sømløst og stabilt med andre systemer, som kurve-, lab-, og radiologi-løsninger.
3. Det skal lagre lovpålagt klinisk informasjon i robuste tekniske strukturer og standarder.
Det første krever dyp innsikt i hva de reelle behovene til klinikerne er, og lage ulike grensesnitt til ulike brukergrupper. Det andre krever en fleksibel teknisk arkitektur for prosesstøtte og samhandling. Det tredje krever høy kompetanse på data og formater, og skalering.
Del EPJ i tre deler
Det er knapt noen EPJ-leverandører som kan gjøre alt dette, det er rett og slett for komplekst for én leverandør. I stedet bør vi dele EPJ i tre frittstående deler, og optimalisere løsningene i disse.
Del 1. Brukere: Det er svært mange brukergrupper i helsetjenesten, og de har ulike behov. Mange års forskning på brukeropplevelser har lært oss at bare et nært samarbeid mellom bruker og designer fører til gode løsninger. Det impliserer at brukergrensesnitt bør tilpasses lokalt, og ikke leveres som standardløsning. Samtidig er det mange elementer, som basis pasientinfo, som bør være felles og standardisert. Krav til presentasjonslaget vil endre seg over tid, og kontinuerlig innovasjon må til.
Del 2. Prosesser: Dette laget skal styre at riktig person (kliniker, pasient,
administrasjon, pårørende) får riktig informasjon til rett tid. Data etterspørres fra presentasjonslaget, og hentes fra andre systemer og fra ulike lagringsressurser. Mye av kompetansen hos EPJ-leverandørene ligger her.
Del 3.Lagring: Volumet av pasientdata øker eksplosivt, og data er sentralt for alle; pasienter, klinikere, ledere, forskere, helsestatistikere, og pårørende. Data skal være tilgjengelige, sikre og konsistente, og kunne anvendes for mange formål, inkludert KI-analyser. Det oppnås gjennom moderne skyløsninger, standarder og en rekke mekanismer for dataforvaltning. Utveksling med EU kommer i løpet av noen få år.
Alle de tre delene krever spesialistkompetanse. Til sammen vil dette ikke lenger være et EPJ, men samvirkende elementer i et kommuniserende økosystem, der det er en arbeidsdeling mellom ulike aktører. Presentasjonslaget lages best av spesialiserte interaksjonsdesignere som Imatis og Diffia med flere, som er vant med å lage løsninger for mobiltelefoner, brett, elektroniske tavler mm. Prosesslaget dekkes av de nåværende EPJ-leverandørene. Etter min mening bør datalagringen primært gjøres av offentlige aktører, som Norsk Helsenett - dette er nasjonens helsedata.
Kan det gjøres? Absolutt, og det kan gjøres gradvis. Men det strider mot forretningsmodellen hos de fleste EPJ-leverandørene, og trykket må derfor komme fra de offentlige aktørene, som er de som betaler for løsningene. Dette området er sulteforet på innovasjon, og behovet for bedre løsninger ble bl.a. påpekt av Helsepersonellkommisjonen i 2023. Det som mangler, er noen nytenkende digitale strateger i sektoren.
Referanser
E-helsedirektoratet (2023). Kartlegging av elektroniske pasientjournalsystemer og deres støtte for nasjonale e-helseløsninger.
Interessekonflikter: Forfatteren sitter i styret for Norsk Helsenett
