Å forstå rus blant ungdom – Symptomer på dypere sosiale problemer

De siste årene har rusbruk blant ungdom i Norge blitt en stadig mer synlig utfordring. Denne utviklingen og samfunnets håndtering, avslører dype mangler i vår forståelse. Det er viktig å erkjenne at rusen i utgangspunktet og i seg selv ikke er hovedproblemet, men heller de bakenforliggende årsakene som driver ungdom til å bruke rusmidler. Den nåværende strategien, som primært fokuserer på straff og økt politiinnsats, er ikke bare ineffektiv, men kan også forverre situasjonen.

Ungdom som sliter med rus, gjør det sjelden uten grunn. Bak rusbruket ligger ofte en kompleks kombinasjon av psykososiale vansker, sosiale og økonomiske utfordringer, følelsen av utenforskap og begrensede fremtidsutsikter. Mange av disse ungdommene opplever en mangel på tilhørighet og støtte i hverdagen. En slik smertefull virkelighet kan føre til at rusmidler fungerer som en midlertidig flukt fra livets utfordringer. Ungdom som strever med utenforskap, søker også ofte tilhørighet i miljøer hvor rusmidler kan være en del av kulturen.

Rus som symptom

I debatten om ungdom og rus er det essensielt å skille mellom rus som et symptom på underliggende problemer og rus som et selvstendig problem. Ved å overse det underliggende, kan rusen raskt utvikle seg til å bli et selvstendig problem, noe som krever en enda mer omfattende tilnærming for å løses. Ved å forstå og anerkjenne at rus ofte starter som et symptom, kan vi bedre ruste våre støttesystemer til å handle proaktivt og med den nødvendige dybden og sensitiviteten situasjonen krever.

Når vi snakker om vanskeligstilte ungdommer og rusutfordringer, står vi overfor en kompleks situasjon som krever grundig forståelse og en helhetlig tilnærming. Politiet og rettsvesenet har ofte respondert på denne utfordringen med økt bruk av straff og tvangsmidler, noe som kan ha utilsiktede konsekvenser. Denne tilnærmingen kan være kontraproduktiv ved at det istedenfor å løse problemene, kan føre til mer mistillit og avstand mellom ungdommene og myndighetene samt hjelpeapparatet. Strenge straffer og økt politiinnsats kan føre til at ungdommene trekkes enda dypere inn i kriminalitet og utenforskap. Ifølge rapporter fra Norsk institusjon for menneskerettigheter (NIM) har det vært en økning i bruk av tvangsmidler av politiet i mindre rusrelaterte saker. Dette til tross for at slike tiltak i mange tilfeller ikke er i samsvar med straffeprosessuelle krav.

Videre viser rapporter fra Oslo at vold blant ungdom er på vei opp og politiet har rapportert om en økning i voldshendelser blant unge i hovedstaden. Dette har ført til en intensivering av politiets tilstedeværelse og operasjoner i Oslo. Men å fokusere på straff og økt politiinnsats uten å ta tak i de underliggende årsakene, fører sjelden til langsiktige løsninger. Det er på tide at vi erkjenner at rusutfordringer blant ungdom verken kan eller bør løses med straffebasert tilnærming. Ungdom som blir kriminalisert for rusbruk, blir ofte dratt enda dypere inn i en syklus av kriminalitet og utenforskap. Dette er en ond sirkel som vi må bryte. En mer effektiv tilnærming ville være å investere i forebyggende tiltak og støtteordninger som gir ungdommene reelle muligheter til å håndtere sine utfordringer på en mer fordelaktig måte.

Rapport: Store forskjeller i tilfredshet blant brukere med rusproblemer

Behov for ny tilnærming

Nedskjæringer i forebyggende tjenester, fagmiljøer og ettervern i dagens ruspolitikk har dessverre ført til at rusen utvikler seg til et mer dominerende problem enn det opprinnelig var. Det viser behovet for en tilnærming som ikke bare fokuserer på å «fikse rusproblemet», men som proaktivt jobber med å forstå og støtte mennesker før rusen tar en sentral plass i deres liv. Disse nedskjæringene, ofte resultat av økonomiske prioriteringer, undergraver vår evne til å handle effektivt og hjelpe de som trenger det mest. Når disse menneskene ikke får den nødvendige støtten, blir rusbruket mer komplekst og vanskeligere å behandle.

Jeg kan ikke få sagt det mange nok ganger: det er avgjørende å anerkjenne at selv om rusen ofte starter som et symptom, kan den raskt utvikle seg til et alvorlig problem i seg selv. Det krever en helhetlig og inkluderende tilnærming som tar tak i de underliggende årsakene til utenforskap og psykiske helseutfordringer. Vi må skape et samfunn hvor ungdom føler seg verdsatt og inkludert, og hvor de har tilgang til nødvendig hjelp før rusen blir et dominerende problem. Først da kan vi virkelig gjøre en forskjell og skape en tryggere fremtid for våre unge.

Det er på tide å reflektere over vår tilnærming til forebygging og behandling av rusbruk. I stedet for å isolere rusen som hovedproblemet, må vi adressere de bredere sosiale og psykologiske faktorene som ofte leder ungdom inn i destruktive mønstre. Forebygging handler ikke bare om å hindre rus før den starter, men å bygge et fundament av støtte som inkluderer psykisk helse og sosial inkludering. Å fjerne rusen alene fjerner ikke trangen til å ruse seg. Å straffe og hindre tilgang på rusmidler hindrer ikke det som anses som utfordrende atferd.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Har tatt grep for å redusere antall avvisninger i psykisk helsevern for voksne