Politikerne må forstå alvoret - manglende oppfølging får alvorlige konsekvenser

VENSTRES FORSLAG om en Stortingsmelding om "forebygging i de kritiske 1001 dagene" ble behandlet av Stortinget i januar 2023, men fikk ikke tilslutning.

Vi opplever at norske myndigheter ikke forstår betydningen av forebygging, tidlig oppdagelse og behandling av hele spekteret av psykiske plager i tiden omkring fødsel og barseltid. Nå må politikerne forstå alvoret!

Å FÅ BARN er en stor livshendelse. Hos 1 av 5 utløses psykiske plager i denne perioden. Sammen med psykiske og sosiale stressfaktorer kan fødsel utløse psykisk sykdom. Det er en overhyppighet av psykiske lidelser etter fødsel sammenlignet med andre livsperioder.

PSYKISKE LIDELSER i perioden omkring fødsel, blir ofte ikke oppdaget, men kan ha stor innvirkning på kvinnen, barnets utvikling, mor/barnrelasjonen og familien generelt. Angst- og depressive lidelser er vanligst, men også tvangslidelser og spiseforstyrrelser kan oppstå eller forverres, og tidligere traumer kan reaktiveres. Mer sjeldent er utvikling av fødselspsykose. Bipolar lidelse gir sårbarhet for slik psykose.

Psykisk sykdom kan komplisere graviditet, fødselsforløp og barseltid.

STRESSYMPTOMER i graviditeten kan påvirke fosteret og gi økt sårbarhet for stress senere i livet. Barn har økt risiko for å utvikle psykisk uhelse når en av foreldrene er syk. Ved tidlig oppdagelse og intervensjon kan vi forebygge plager hos barnet og samtidig støtte foreldrene.

NASJONALE RETNINGSLINJER anbefaler at helsetjenester identifiserer kvinner med perinatale psykiske lidelser, men systematisk screening og klare behandlingsveier er dessverre ikke etablert i Norge. Vi mangler også spesialistteam som kunne gitt mulighet til å konferere om psykisk uhelse og gi helsepersonell trygghet til å kartlegge og starte behandling.

DE FLESTE KVINNER med perinatale psykiske lidelser behandles i førstelinjen. Selv om perinatale psykiske lidelser er relativt hyppig forekommende, har hver jordmor, helsesykepleier, fastlege og gynekolog få pasienter med slike tilstander. Usikkerhet kan føre til at en ikke spør, eller at symptomer bortforklares som «normale». Men selv om mange blir slitne, overveldet og sover mindre enn før, er psykisk sårbarhet for «vanlige» utfordringer ulik.

NÅR OPPFØLGING I FØRSTELINJETJENESTENE ikke er tilstrekkelig, må spesialisthelsetjenesten kunne tilby oppdatert kunnskap og veiledning. Behandling av psykisk lidelse med medisiner i perinatalperioden krever spesialkompetanse, ikke bare om farmakologiske virkninger på foster og spedbarn, men også om hva som gagner mor og barn helhetlig. Alvorligheten av mors sykdom og hennes funksjon må veies opp mot risikofaktorer for barnet.

LIKE VIKTIG som psykofarmakologisk behandling er spesialisert kunnskap om psykoterapi og praktiske støttetiltak, samt kunnskap om spedbarnets psykiske utvikling og behov. Psykisk lidelse hos foreldre kan være assosiert med samspillsvansker med spebarnet. Dette må adresseres i tillegg til den voksnes psykiske lidelse. Den enkelte spesialist har i dag ikke forutsetninger til å oppdage eller behandle alle de sammensatte problemene som perinatalperioden innebærer. Samarbeid mellom fødeavdelinger og psykisk helsevern er avgjørende, både under innleggelse og poliklinisk.

NPF ANBEFALER at hvert helseforetak har et fagmiljø med oppdatert kompetanse innenfor perinatal psykiatri. En mulighet er tverrfaglige perinatalpsykiatriske team som gir spesialisert og intensiv poliklinisk oppfølging for både mor, partner og barn, samt tilbyr veiledning til førstelinjen og spesialisthelsetjenesten. At mor kan behandles uten innleggelse slik at hun får være sammen med barnet og resten av familien er ønskelig, men ikke alltid mulig ved mer alvorlig psykisk lidelse.

EN PERINATAL RESSURSKJEDE må omfatte både førstelinjen og flere spesialiteter i andrelinjen, for å gi familiene best mulig støtte i sitt nærmiljø og under en eventuell innleggelse. I Norge har vi ikke et befolkningsgrunnlag som er stort nok til å etablere egne mor-barn-enheter slik det gjøres i f.eks. Storbritannia, men perinatalpsykiatriske team vil kunne veilede helsepersonell både poliklinisk og opp under innleggelse i psykisk helsevern ved behov.

NPF MENER videre at det er behov for en nasjonal strategi og et nasjonalt kunnskapsmiljø som til enhver tid er oppdatert på beste faglige praksis og er en pådriver for forskning, har oversikt over relevante behandlingstilbud og har opplærings- og veiledningsansvar for helseforetak og helsepersonell. Regionale og lokale perinatalpsykiatriske team som kan gi klinisk behandling er også nødvendig. Uten slike tilbud risikerer vi at mange kvinner ikke får nødvendig psykisk helsehjelp i en sårbar livsperiode, og at barn vokser opp med unødig økt risiko for psykiske vansker.