Amerikanske tilstander?

For meg har begrepet «amerikanske tilstander» etter hvert fått to betydninger. Begge gir grunn til bekymring.

Mange er bekymret for at vi får et todelt helsevesen i Norge. Bekymringen bunner i at det offentlige i økende grad avslår å betale for behandlingsmetoder som er effektive og oppleves meningsfulle for dem det gjelder. De rikeste kjøper seg behandlingen privat i stedet. Slik er det som kjent i USA (og mange andre land), derav uttrykket «amerikanske tilstander».

Jeg deler denne bekymringen. Men for meg er den andre bekymringen større. Den skyldes at også den offentlige helsetjenesten – den som (nesten) alle i Norge er helt enige om at stat eller kommune skal ivareta på våre alles felles vegne – i økende grad blir preget av verdier lånt fra et privatkapitalistisk system.

Nylig ble jeg gjort oppmerksom på den amerikanske legen Zubin Damania (ZdoggMD). Han driver standup og produserer små videoer ved siden av å jobbe som kliniker. Se f.eks. på denne:

It’s Not Burnout, It’s Moral Injury (varighet 6 min 20 sek).

Han er veldig amerikansk og veldig spissformulert, og han snakker om en helkommersialisert og profittdrevet helsetjeneste. Men hør godt etter: Snakker han ikke ganske mye om norsk offentlig helsetjeneste også?

• Om elektroniske pasientjournaler som fortoner seg som regnskapsprogrammer med en touch av klinisk informasjon på toppen
• om helsepersonellets tap av autonomi og derved svekket mulighet til å møte pasienten som menneske
• om personlige, moralske kriser hos helsepersonell forkledd som «utbrenthet»
• om administratorer som totalt mangler innsikt i hvordan møtet mellom pasient og helsepersonell «på gulvet» i helsetjenesten fortoner seg.

Vi kan snakke om to former for privatisering av norsk helsetjeneste. Den ene består i at de som har råd til det, kjøper seg bedre tjenester enn dem som har dårligere råd. Den faren er det mange som ser, og den blir en del diskutert.

Den andre består i at den offentlige helsetjenesten mister av syne nettopp de verdiene den i kraft av å være offentlig skulle holde i hevd. Vi ønsker en sterk offentlig helsetjeneste i Norge fordi vi forventer at den skal være styrt ut fra andre verdier enn profitt, omdømmebygging og kontroll med de ansatte. Trolig kan vi ta i bruk så store ord som å si at det norske sosialdemokratiets sjel på 1900-tallet bestod av idéer om likeverdighet, tillit og samarbeid til beste for dem som hadde bruk for samfunnets tjenester. Økonomi var viktig den gangen også, men økonomiens formål var å bidra til at folk skulle få de tjenestene de trengte. Nå er økonomien blitt alle tings mål. Vi bruker profittens språk selv i den helsetjenesten som staten – folket – vi – eier. Tilliten krymper, helsepersonellets autonomi forvitrer, de står i fare for å bli preget av desillusjoner kynisme, styringssystemene eser ut og blir dysfunksjonelle og dyre, akkurat slik som Zubin Damania beskriver det fra USA.

Denne formen for privatisering er det det nok også mange som ser, men få som setter ord på i den offentlige debatten. Det skyldes det antakelig at vi snakker om mekanismer der det ikke er så lett å peke på en tydelig «fiende». Men det skyldes også at de strukturelle forholdene i norsk helsetjeneste som baner veien for en slik uønsket utvikling, slik som foretaksorganiseringen av sykehusene, systemet med innsatsstyrt finansiering og samhandlingsreformens dagmulktordninger, i stor grad bygger på bred politisk enighet mellom Arbeiderpartiet og Høyre, og til dels også de øvrige politiske partiene.

Norsk helstjeneste er fortsatt svært god. Men den står i fare for å forringes – på flere måter. Jeg tror endring bare kan komme nedenfra, ved at helsepersonell står opp for helsetjenestens tradisjonelle, moralske grunnverdier. Man kan begynne med å spre Zubin Damanias video.