Som bestilt

Helsetilsynet har gransket konsekvensene av Samhandlingsreformen. Resultatet er ikke lystelig. Tilsynet avdekker «alvorlig svikt i samhandlingen mellom sykehus og kommune», heter det.

Dette er ikke overraskende. Tvert imot, det er gått nesten eksakt slik som fagfolk spådde på forhånd. Samhandlingsreformen har svært lite med «samhandling» å gjøre. Derimot omfatter den et sett av virkemidler for å flytte ansvar for pasientbehandling fra spesialisthelsetjenesten og over til kommunehelsetesten. Meget sterke økonomiske insentiver er tatt i bruk. Slike insentiver virker; liggetiden i sykehus er gått kraftig ned.

Feilaktig faglig analyse

Problemet er at Samhandlingsreformen bygger på en feilaktig faglig analyse. Det er simpelt hen ikke korrekt at enda kortere sykehusopphold og kjappere utskrivninger er gunstig for pasientene.

Resultater beskriver Helsetilsynet nå:

• Kommunikasjonen ved utskrivning er dårlig. Ja! Fordi man prioriterer raske fremfor gode utskrivninger
• Legemiddellister er ofte feil. Ja! Fordi slike kjappe pasientforløp ikke gir tid til å finne ut hva som er riktig
• Pasienter og pårørende har liten mulighet for å påvirke. Ja! Fordi kort liggetid er prioritert høyere enn pasientmedvirkning (selv om pasientmedvirkning og «pasientens helsetjeneste» er velegnede begreper i festtalene)
• Relasjonene mellom spesialist- og primærhelsetjenesten er blitt mer «elektroniske» og mindre «personlige». Ja! Fordi personlige relasjoner forvaltningsnivåene imellom, som ville vært det det viktigste samhandlingstiltaket av alle, ikke har noen plass i en reform som seiler under falskt flagg.

Ansvaret er politisk 

Som fryktet skyver statssekretær Lisbeth Normann i Helse- og omsorgsdepartementet ansvaret over på de utøvende ledd. «Det er alvorlig dersom sykehusene og kommunene ikke følger opp samarbeidsavtalene», sier hun til NRK.

Men problemets rot er ikke der. De utøvende ledd svarer på de økonomiske insentivene akkurat slik man måtte forvente. Nøkkelen ligger hos statssekretæren selv, og hennes departement:

• Forskriften om kommunal betalingsplikt for «utskrivningsklare» pasienter må oppheves eller i hvert fall gjøres mindre brutal. Den gir kommunen intet annet valg enn å ta i mot pasienter hals over hode, uansett kvalitet på utskrivningen
• Reduksjonen i antall sykehussenger må stoppes og reverseres. Det må være plass nok til pasienter i sykehusene til at personalet kan få gjort jobben sin forsvarlig
• I stedet for statstilskudd for kommunale akutte døgnenheter (KAD), som skal brukes i stedet for sykehusinnleggelse og er etablert i større antall enn det er behov for, burde kommunene få tilskudd til gode forsterkede korttidsplasser for god videre behandling og rehabilitering etter sykehusopphold. Det er svært gode erfaringer med slike tilbud. Sannsynligvis kan de både redusere dødelighet, bedre funksjon og redusere behovet for reinnleggelser. Men dagens politikk oppmuntrer ikke kommunene til å etablere slike gode tilbud. Kommunene er pent nøtt til å danse etter de insentivene som er etablert.

Det er slike tiltak vi trenger. Ikke flere samarbeidsavtaler, kvalitetsforskrifter eller fiffige slagord.