Stakkars Guldvog!

Ikke lett å være helsedirektør om dagen. Når man kommer i skvis mellom fag og ideologi, hjelper det ikke å sitte på toppen av en byråkratisk mastodont med over 1000 ansatte.

Helsedirektoratets krumspring i lokalsykehusdebatten er en studie verd. På vårparten oppnevnte Direktoratet en faglig rådgivningsgruppe som kom med sin innstilling i mai. Gruppen bestod av eksterne aktører, men lederen kom fra Helsedirektoratet og sekretæren fra Helse- og omsorgsdepartementet, og det var lett å se at også gruppens øvrige medlemmer var håndplukket for å gi det rådet man ønsket å få. Det rådet ga de også.

Innstillingen var dårlig, preget av lettvint omgang med faglitteraturen og skjønnmaling av driftsmodellen for Helse Førde – en politisk korrekt nettverksmodell som i følge uavhengige kilder fungerer dårlig. Den faglige rådgivningsgruppen ble relativt kontant avkledd, blant flere andre av Christian Grimsgaard i Dagens medisin og av Oluf Dimitri Røe og meg i NRK Ytring.

Småprat om småsykehus
Når Direktoratet nå i august har avgitt sin egen, offisielle tilråding, er tonen blitt atskillig spakere. 16 sider løst og fast og temmelig innholdsløst småprat om norske sykehus. Direktoratet bedriver fortsatt selektiv og tendensiøs sitering slik NRK nylig har vist, men går likevel nokså langt i å innrømme at lokalsykehusene gjør en utmerket jobb for sine pasienter, og at det ikke finnes entydig dokumentasjon for sammenhengen mellom sykehusstørrelse og kvalitet. Men de har jo fortsatt bundet mandat, så de konkluderer som de har fått beskjed om: Ja til "lokalsykehus", men bare med indremedisinsk, ikke kirurgisk akuttfunksjon.

B-sykehus for de gamle
Det påpekes, som sant er, at akutt syke geriatriske pasienter er storforbrukere av indremedisinske akuttfunksjoner. Men det er disse pasientene som også er diagnostisk mest vanskelige, inkludert vurderingen av om kirurgisk behandling kan være nødvendig. Derfor er det ekstra skummelt å behandle slike pasienter i "sykehus" uten kirurg og anestesilege som del av vaktteamet. Vi ser samme argumentasjon her som i debatten om kommunale akuttsenger: For de gamle skal liksom "nærheten" være så viktig at de kan klare seg med B-sykehus uten kirurg og anestesilege på vakt. Nei! Like lite som unge, skal gamle tilbys nærhet fremfor kvalitet! Men lokalsykehusene trenger vi fordi de har en del klare fortrinn og gir god behandling – både til gamle og unge. Forutsatt at de har et fullverdig tilbud inkludert relevante akuttfunksjoner. Og forutsatt at pasientseleksjonen er god slik at de som trenger det får et mer høyspesialisert tilbud (gamle som unge).

Selvoppfyllende profetier
Direktoratets retorikk omkring kirurgisk vaktkompetanse er illustrerende. De underslår at selv ganske små norske lokalsykehus har etablert bakvaktfunksjon både i ortopedi og bløtdelskirurgi, og de proklamerer uten omsvøp den generelle kirurgens død. Mon tro hva de dyktige unge kirurgene med ambisjoner om breddekompetanse tenker om det? Har Direktoratet noen gang hørt om selvoppfyllende profetier?

Man lærer ikke mye om sykehusdrift av å lese Direktoratets løse prat om nettverk og funksjonsfordeling. Men man lærer mye om politikkens vesen og maktens irrganger: "Noen" har allerede bestemt seg for at lokalsykehus med akuttkirurgi skal bort. Hvem er "noen"? Er det Bent Høie? Neppe. Han fortjener kreditt for at han gjennom en nasjonal sykehusplan i det minste forsøker å løfte saken opp på politisk nivå, der den hører hjemme. Men han er en marionett for de egentlige, usynlige, makthaverne når han låner sitt navn til en kronikk på NRK Ytring som hopper over det faktum at kirurger på små sykehus opererer mer enn de som jobber på de store sykehusene. Dette er regelrett mobbing av dyktige og ansvarsbevisste kirurger på små sykehus som jobber hardt for å være oppdatert og for å opprettholde nettopp sin breddekompetanse. Men slikt er ikke Høie alene om; akkurat på liknende måte opptrådte hans forgjengere Jonas Gahr Støre og Anne-Grete Strøm-Erichsen. Sikkert mennesker av god vilje alle tre, men med paradoksalt begrensede muligheter og svak vilje til å overstyre den egentlige makten.

Den egentlige maktens sitter trolig i stor grad i ledelsen for de lokale og regionale helseforetakene, dernest i enkelte lukkede kretser blant byråkratene i Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Kunnskapssenteret – og selvsagt i konsulentbransjen. Og Guldvog, stakkar, har ikke stort andre valg enn å prøve å gi et skinn av faglighet til de beslutninger som i realiteten allerede er gjort.

Meld deg inn i Helsetjenesteaksjonen!
Skal man noen gang få tilbake demokratisk og faglig begrunnet innflytelse over store og til dels skjebnesvangre helsepolitiske avgjørelser, ser jeg ingen annen mulighet enn å forsøke å mobilisere en bred, grasrotbasert motmakt. Derfor er Helsetjenesteaksjonen etablert, og jeg håper at alle som er bekymret for lokalsykehusene vil melde seg inn.