Som Mikkelsen, så Ingebrigtsen?

Hva er årsaken til all støyen fra Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), og hvordan vil sykehuseier og statsråd Bent Høie løse situasjonen? UNN består av sykehusene i Narvik, Harstad og Tromsø. Skal man gjøre et forsøk på å analysere situasjonen er det nærliggende å tenke på Bente Mikkelsens situasjon i Helse Sør-Øst de siste ukene før Jonas Gahr Støre på en oppsiktsvekkende lite elegant måte prøvde å gi inntrykk av at hun var headhuntet til WHO.

Som Mikkelsen er UNN-direktør Tor Ingebrigtsen hardt presset, tilliten mellom ledelse og grunnplan er på et lavmål, og han er som henne blitt en slags symbolfigur for det som gjør så mange på grunnplanet sinte og fortvilt. Mens det var OUS-fadesen og de milliardene som der er sløst bort som ble Bente Mikkelsens bane, vil Tor Ingebrigtsen kunne bli offer for sin autoritære håndtering av indre opposisjon. En styringsstil som nådde sitt foreløpige klimaks da han prøvde å snakke vekk et varslerbrev fra 42 overleger med at noen leger angivelig skulle mangle folkeskikk.

Vellykkede ledere?
Men det er også flere likhetspunkter mellom de to topplederne. Viktigst er kanskje at begge lange var sett på som svært vellykkede ledere av sine likesinnede i den helsebyråkratiske eliten. Begge har vært dyktige og viktige brikker i arbeidet med å transformere sykehus - drevet på faglighetens og barmhjertighetens premisser - til foretak drevet som en miks av business og byråkrati. Begge er som ledere produkter av - og samtidig pådrivere for - new public management som styringsideologi. Oslo-fusjonen ble Bente Mikkelsens snublesten siden den er så ualminnelig stor og dyr, men også i resten av landet dyrker man overtroen på "jo større dess bedre". Og hvis håndteringen av indre opposisjon skulle bli Ingebrigtsens bane, betyr ikke det nødvendigvis at takhøyden er større andre steder. Kanskje er en viktigere forklaring at UNN har et korps av overleger med uvanlig grad av mot og integritet som derfor har satt saken på spissen, mens ansatte andre steder er feigere og mer konfliktvegrende?

Flere uunværlige på den internasjonale arena?
Det er selvsagt interessant hvorvidt Ingebrigtsen omplasseres, og i tilfelle hvordan. Kanskje han også plutselig vil vise seg uunnværlig på den internasjonale arena? Eller kanskje statsråd Høies eventuelle inngripen i større grad vil skje via skjulte "signaler" nedover i RHF-systemet? Som leder sitter Ingebrigtsen tross alt ett hakk lavere i hierarkiet enn Mikkelsen gjorde; gjennom foretakssystemet har man helt bevisst gjort den formelle veien lang mellom statsråd og sykehusdirektør. Høie kan bli nødt til å gjøre noe hvis den politiske belastningen blir for stor, men samtidig vil han trolig være nøye med å skjule sine spor slik at det vil fremstå som det er Helse Nord og UNN-styret som står bak de grepene som eventuelt blir tatt.

Mer interessant er det hvem som evt. blir Ingebrigtsens etterfølger. Der er det nok klokt å ikke ha for store forventninger. For igjen å trekke parallellen til Helse Sør-Øst: Så lenge Mikkelsen satt, personifiserte hun på sett og vis vanstyret. Etter hennes sorti er det knapt noen som husker hva sjefen heter, så anonym er han, men politikken er akkurat den samme. I Helse Nord kan vi på samme måte risikere at en leder som rett nok har vist seg autoritær og egenrådig, men som tross alt tør å stikke hodet frem og stå for sine meninger, blir skiftet ut med enda en grå og usynlig byråkrat som fører samme politikk.

Lederskapet i norske sykehus må redefineres
Vi må få tilbake lederne som forstår at de menneskelige faktorene avgjør hvor gode sykehus vi har. Det viktigste sykehuset leverer er kontakten mellom pasient og behandler Det er der helsetjenestene gis, og det er med utgangspunkt i dette at sykehusene må ledes.

Derfor vil det heller ikke bli noen bedre sykehuspolitikk dersom Bent Høie avskaffer de regionale helseforetakene (som han har lovet) og erstatter dem med ett nasjonalt foretak styrt etter samme ideologi og med ledere av samme karakter. Samme uskjønne blanding av business, byråkrati, stordriftsovertro og manglede lydhørhet for grunnplanet, bare ispedd mer sentralisme, er neppe noen stor gevinst. Spørsmålet er heller hvor lang tid det tar før stortingspolitikerne innser at ledere som Mikkelsen og Ingebrigtsen ikke primært er problematiske personer, men tvert i mot ektefødte barn av den styringsmodellen som Stortinget selv har vedtatt.

Derfor er konflikten ved UNN av nasjonal interesse.